Job 30
1 And now, laughed at me, Have the younger in days than I, Whose fathers I have loathed to set With the dogs of my flock.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Also — the power of their hands, why [is it] to me? On them hath old age perished.
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 With want and with famine gloomy, Those fleeing to a dry place, Formerly a desolation and waste,
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Those cropping mallows near a shrub, And broom-roots [is] their food.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 From the midst they are cast out, (They shout against them as a thief),
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 In a frightful place of valleys to dwell, Holes of earth and clefts.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Among shrubs they do groan, Under nettles they are gathered together.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 Sons of folly — even sons without name, They have been smitten from the land.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 And now, their song I have been, And I am to them for a byword.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 They have abominated me, They have kept far from me, And from before me have not spared to spit.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Because His cord He loosed and afflicteth me, And the bridle from before me, They have cast away.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 On the right hand doth a brood arise, My feet they have cast away, And they raise up against me, Their paths of calamity.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 They have broken down my path, By my calamity they profit, 'He hath no helper.'
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 As a wide breach they come, Under the desolation have rolled themselves.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 He hath turned against me terrors, It pursueth as the wind mine abundance, And as a thick cloud, Hath my safety passed away.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 And now, in me my soul poureth itself out, Seize me do days of affliction.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 At night my bone hath been pierced in me, And mine eyelids do not lie down.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 By the abundance of power, Is my clothing changed, As the mouth of my coat it doth gird me.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Casting me into mire, And I am become like dust and ashes.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 I cry unto Thee, And Thou dost not answer me, I have stood, and Thou dost consider me.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Thou art turned to be fierce to me, With the strength of Thy hand, Thou oppressest me.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Thou dost lift me up, On the wind Thou dost cause me to ride, And Thou meltest — Thou levellest me.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 For I have known To death Thou dost bring me back, And [to] the house appointed for all living.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Surely not against the heap Doth He send forth the hand, Though in its ruin they have safety.
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Did not I weep for him whose day is hard? Grieved hath my soul for the needy.
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 When good I expected, then cometh evil, And I wait for light, and darkness cometh.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 My bowels have boiled, and have not ceased, Gone before me have days of affliction.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Mourning I have gone without the sun, I have risen, in an assembly I cry.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 A brother I have been to dragons, And a companion to daughters of the ostrich.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 My skin hath been black upon me, And my bone hath burned from heat,
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 And my harp doth become mourning, And my organ the sound of weeping.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
