Job 29
1 And Job addeth to lift up his simile, and saith: —
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 Who doth make me as [in] months past, As [in] the days of God's preserving me?
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 In His causing His lamp to shine on my head, By His light I walk [through] darkness.
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 As I have been in days of my maturity, And the counsel of God upon my tent.
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 When yet the Mighty One [is] with me. Round about me — my young ones,
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 When washing my goings with butter, And the firm rock [is] with me rivulets of oil.
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 When I go out to the gate by the city, In a broad place I prepare my seat.
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 Seen me have youths, and they, been hidden, And the aged have risen — they stood up.
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 Princes have kept in words, And a hand they place on their mouth.
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 The voice of leaders hath been hidden, And their tongue to the palate hath cleaved.
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 For the ear heard, and declareth me happy, And the eye hath seen, and testifieth [to] me.
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 For I deliver the afflicted who is crying, And the fatherless who hath no helper.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 The blessing of the perishing cometh on me, And the heart of the widow I cause to sing.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 Righteousness I have put on, and it clotheth me, As a robe and a diadem my justice.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 Eyes I have been to the blind, And feet to the lame [am] I.
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 A father I [am] to the needy, And the cause I have not known I search out.
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 And I break the jaw-teeth of the perverse, And from his teeth I cast away prey.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 And I say, 'With my nest I expire, And as the sand I multiply days.'
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 My root is open unto the waters, And dew doth lodge on my branch.
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 My honour [is] fresh with me, And my bow in my hand is renewed.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 To me they have hearkened, Yea, they wait, and are silent for my counsel.
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 After my word they change not, And on them doth my speech drop,
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 And they wait as [for] rain for me, And their mouth they have opened wide [As] for the latter rain.
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 I laugh unto them — they give no credence, And the light of my face cause not to fall.
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 I choose their way, and sit head, And I dwell as a king in a troop, When mourners he doth comfort.
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
