Job 29
1 And Job addeth to lift up his simile, and saith: —
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Who doth make me as [in] months past, As [in] the days of God's preserving me?
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 In His causing His lamp to shine on my head, By His light I walk [through] darkness.
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 As I have been in days of my maturity, And the counsel of God upon my tent.
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 When yet the Mighty One [is] with me. Round about me — my young ones,
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 When washing my goings with butter, And the firm rock [is] with me rivulets of oil.
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 When I go out to the gate by the city, In a broad place I prepare my seat.
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Seen me have youths, and they, been hidden, And the aged have risen — they stood up.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Princes have kept in words, And a hand they place on their mouth.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 The voice of leaders hath been hidden, And their tongue to the palate hath cleaved.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 For the ear heard, and declareth me happy, And the eye hath seen, and testifieth [to] me.
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 For I deliver the afflicted who is crying, And the fatherless who hath no helper.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 The blessing of the perishing cometh on me, And the heart of the widow I cause to sing.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Righteousness I have put on, and it clotheth me, As a robe and a diadem my justice.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Eyes I have been to the blind, And feet to the lame [am] I.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 A father I [am] to the needy, And the cause I have not known I search out.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 And I break the jaw-teeth of the perverse, And from his teeth I cast away prey.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 And I say, 'With my nest I expire, And as the sand I multiply days.'
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 My root is open unto the waters, And dew doth lodge on my branch.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 My honour [is] fresh with me, And my bow in my hand is renewed.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 To me they have hearkened, Yea, they wait, and are silent for my counsel.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 After my word they change not, And on them doth my speech drop,
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 And they wait as [for] rain for me, And their mouth they have opened wide [As] for the latter rain.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 I laugh unto them — they give no credence, And the light of my face cause not to fall.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 I choose their way, and sit head, And I dwell as a king in a troop, When mourners he doth comfort.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
