Job 27
1 And Job addeth to lift up his simile, and saith: —
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 God liveth! He turned aside my judgment, And the Mighty — He made my soul bitter.
Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg
3 For all the while my breath [is] in me, And the spirit of God in my nostrils.
- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese -:
4 My lips do not speak perverseness, And my tongue doth not utter deceit.
Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
5 Pollution to me — if I justify you, Till I expire I turn not aside mine integrity from me.
Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.
6 On my righteousness I have laid hold, And I do not let it go, My heart doth not reproach me while I live.
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.
7 As the wicked is my enemy, And my withstander as the perverse.
La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
8 For what [is] the hope of the profane, When He doth cut off? When God doth cast off his soul?
For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
9 His cry doth God hear, When distress cometh on him?
Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
10 On the Mighty doth he delight himself? Call God at all times?
Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?
11 I shew you by the hand of God, That which [is] with the Mighty I hide not.
Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.
12 Lo, ye — all of you — have seen, And why [is] this — ye are altogether vain?
I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?
13 This [is] the portion of wicked man with God, And the inheritance of terrible ones From the Mighty they receive.
Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:
14 If his sons multiply — for them [is] a sword. And his offspring [are] not satisfied [with] bread.
Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.
15 His remnant in death are buried, And his widows do not weep.
De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
16 If he heap up as dust silver, And as clay prepare clothing,
Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,
17 He prepareth — and the righteous putteth [it] on, And the silver the innocent doth apportion.
så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
18 He hath built as a moth his house, And as a booth a watchman hath made.
Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.
19 Rich he lieth down, and he is not gathered, His eyes he hath opened, and he is not.
Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det er der ikke.
20 Overtake him as waters do terrors, By night stolen him away hath a whirlwind.
Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.
21 Take him up doth an east wind, and he goeth, And it frighteneth him from his place,
Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.
22 And it casteth at him, and doth not spare, From its hand he diligently fleeth.
Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.
23 It clappeth at him its hands, And it hisseth at him from his place.
Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.
