Job 24
1 Wherefore from the Mighty One Times have not been hidden, And those knowing Him have not seen His days.
Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2 The borders they reach, A drove they have taken violently away, Yea, they do evil.
Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
3 The ass of the fatherless they lead away, They take in pledge the ox of the widow,
Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
4 They turn aside the needy from the way, Together have hid the poor of the earth.
Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
5 Lo, wild asses in a wilderness, They have gone out about their work, Seeking early for prey, A mixture for himself — food for young ones.
Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
6 In a field his provender they reap, And the vineyard of the wicked they glean.
På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
7 The naked they cause to lodge Without clothing. And there is no covering in the cold.
Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
8 From the inundation of hills they are wet, And without a refuge — have embraced a rock.
Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
9 They take violently away From the breast the orphan, And on the poor they lay a pledge.
Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 Naked, they have gone without clothing, And hungry — have taken away a sheaf.
Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 Between their walls they make oil, Wine-presses they have trodden, and thirst.
Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 Because of enmity men do groan, And the soul of pierced ones doth cry, And God doth not give praise.
Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 They have been among rebellious ones of light, They have not discerned His ways, Nor abode in His paths.
Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 At the light doth the murderer rise, He doth slay the poor and needy, And in the night he is as a thief.
Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 And the eye of an adulterer Hath observed the twilight, Saying, 'No eye doth behold me.' And he putteth the face in secret.
Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 He hath dug in the darkness — houses; By day they shut themselves up, They have not known light.
I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 When together, morning [is] to them death shade, When he discerneth the terrors of death shade.
For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 Light he [is] on the face of the waters, Vilified is their portion in the earth, He turneth not the way of vineyards.
Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder. (Sheol h7585)
20 Forget him doth the womb, Sweeten [on] him doth the worm, No more is he remembered, And broken as a tree is wickedness.
Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 Treating evil the barren [who] beareth not, And [to] the widow he doth no good,
Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 And hath drawn the mighty by his power, He riseth, and none believeth in life.
Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
23 He giveth to him confidence, and he is supported, And his eyes [are] on their ways.
Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 High they were [for] a little, and they are not, And they have been brought low. As all [others] they are shut up, And as the head of an ear of corn cut off.
De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 And if not now, who doth prove me a liar, And doth make of nothing my word?
Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
