Job 16
1 And Job answereth and saith: —
Då svara Job og sagde:
2 I have heard many such things, Miserable comforters [are] ye all.
«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
3 Is there an end to words of wind? Or what doth embolden thee that thou answerest?
Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
4 I also, like you, might speak, If your soul were in my soul's stead. I might join against you with words, And nod at you with my head.
Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
5 I might harden you with my mouth, And the moving of my lips might be sparing.
eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
6 If I speak, my pain is not restrained, And I cease — what goeth from me?
Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
7 Only, now, it hath wearied me; Thou hast desolated all my company,
Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
8 And Thou dost loathe me, For a witness it hath been, And rise up against me doth my failure, In my face it testifieth.
Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
9 His anger hath torn, and he hateth me, He hath gnashed at me with his teeth, My adversary sharpeneth his eyes for me.
Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
10 They have gaped on me with their mouth, In reproach they have smitten my cheeks, Together against me they set themselves.
og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
11 God shutteth me up unto the perverse, And to the hands of the wicked turneth me over.
Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
12 At ease I have been, and he breaketh me, And he hath laid hold on my neck, And he breaketh me in pieces, And he raiseth me to him for a mark.
Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
13 Go round against me do his archers. He splitteth my reins, and spareth not, He poureth out to the earth my gall.
Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
14 He breaketh me — breach upon breach, He runneth upon me as a mighty one.
Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
15 Sackcloth I have sewed on my skin, And have rolled in the dust my horn.
Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
16 My face is foul with weeping, And on mine eyelids [is] death-shade.
Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
17 Not for violence in my hands, And my prayer [is] pure.
endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
18 O earth, do not thou cover my blood! And let there not be a place for my cry.
Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
19 Also, now, lo, in the heavens [is] my witness, And my testifier in the high places.
Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
20 My interpreter [is] my friend, Unto God hath mine eye dropped:
Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
21 And he reasoneth for a man with God, And a son of man for his friend.
Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
22 When a few years do come, Then a path I return not do I go.
Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.
