< Job 15 >
1 And Eliphaz the Temanite answereth and saith: —
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 Doth a wise man answer [with] vain knowledge? And fill [with] an east wind his belly?
«Kjem svar i vind og ver frå vismann? Fyller han barmen sin med storm?
3 To reason with a word not useful? And speeches — no profit in them?
Vil han med ugangstale lasta? Med ord som nyttelause er?
4 Yea, thou dost make reverence void, And dost diminish meditation before God.
Otten for Gud den bryt du ned og skjeplar andakt for Guds åsyn.
5 For thy mouth teacheth thine iniquity, And thou chooseth the tongue of the subtile.
For syndi styrer munnen din; du talar som dei falske talar.
6 Thy mouth declareth thee wicked, and not I, And thy lips testify against thee.
Din munn deg dømer, ikkje eg; og dine lippor vitnar mot deg.
7 The first man art thou born? And before the heights wast thou formed?
Vart fyrst av menneskje du fødd? Vert fyre haugarne du avla?
8 Of the secret counsel of God dost thou hear? And withdrawest thou unto thee wisdom?
Var du i Guds rådleggjing med? Og fekk du visdom til deg rana?
9 What hast thou known, and we know not? Understandest thou — and it is not with us?
Kva veit du som me ikkje veit? Kva skynar du som me ei kjenner?
10 Both the gray-headed And the very aged [are] among us — Greater than thy father [in] days.
Gråhærd og gamling er hjå oss; han eldre er enn jamvel far din.
11 Too few for thee are the comforts of God? And a gentle word [is] with thee,
Er trøyst frå Gud det altfor ring? Vanvyrder du eit rolegt ord?
12 What — doth thine heart take thee away? And what — are thine eyes high?
Kvi let du hugen eggja deg? Kvi let du auga rulla vilt?
13 For thou turnest against God thy spirit? And hast brought out words from thy mouth:
For imot Gud din harm du snur og let or munnen ordi strøyma.
14 What [is] man that he is pure, And that he is righteous, one born of woman?
Kor kann vel mannen vera rein? Og kvinnefødde hava rett?
15 Lo, in His holy ones He putteth no credence, And the heavens have not been pure in His eyes.
På sine heilage han lit ei; for honom er’kje himmeln rein,
16 Also — surely abominable and filthy Is man drinking as water perverseness.
langt mindre då ein styggeting, ein mann som urett drikk som med vatn.
17 I shew thee — hearken to me — And this I have seen and declare:
Eg vil deg læra; høyr på meg! Det som eg såg, vil eg deg melda,
18 Which the wise declare — And have not hid — from their fathers.
det som vismenner segja kann, og ei hev dult frå sine feder,
19 To them alone was the land given, And a stranger passed not over into their midst:
dei som åleine landet åtte, og ingen framand kom bland deim.
20 'All days of the wicked he is paining himself, And few years have been laid up for the terrible one.
Den vonde stødt i uro liver, for valdsmann gøymt er fåe år.
21 A fearful voice [is] in his ears, In peace doth a destroyer come to him.
I øyro rædsletonar ljomar; fyrr han veit av, kjem tynaren.
22 He believeth not to return from darkness, And watched [is] he for the sword.
Han trur’kje han kann fly frå myrkret; han venta lyt det kvasse sverd.
23 He is wandering for bread — 'Where [is] it?' He hath known that ready at his hand Is a day of darkness.
Han leitar etter brød: Kvar er det? Han veit, ein myrk dag er for hand.
24 Terrify him do adversity and distress, They prevail over him As a king ready for a boaster.
Naud, trengsla skræmer, tyngjer honom, liksom ein konge budd til strid.
25 For he stretched out against God his hand, And against the Mighty he maketh himself mighty.
For imot Gud han lyfte handi og våga tråssa Allvalds-Gud,
26 He runneth unto Him with a neck, With thick bosses of his shields.
han storma fram med nakken lyft, med vern utav skjold-ryggjer sterke;
27 For he hath covered his face with his fat, And maketh vigour over [his] confidence.
han dekte andlitet med feitt og gjorde sine lender feite.
28 And he inhabiteth cities cut off, houses not dwelt in, That have been ready to become heaps.
Han budde i bannstøytte byar, i hus som ingen burde bu i, men til grushaugar etla var.
29 He is not rich, nor doth his wealth rise, Nor doth he stretch out on earth their continuance.
Han vart’kje rik, hans gods kverv burt, hans grøda luter ei mot jordi.
30 He turneth not aside from darkness, His tender branch doth a flame dry up, And he turneth aside at the breath of His mouth!
Han kann’kje koma undan myrkret. Hans greiner turkast burt i hiten, og han kjem burt ved hans munns ande.
31 Let him not put credence in vanity, He hath been deceived, For vanity is his recompence.
Trur han på fåfengd, vert han narra, og berre fåfengd haustar han.
32 Not in his day is it completed, And his bending branch is not green.
Fyrr dagen kjem, då vert det uppfyllt, hans palmegreiner grønkar ikkje.
33 He shaketh off as a vine his unripe fruit, And casteth off as an olive his blossom.
Lik vinstokk misser han si druva, spiller sin blom som oljetreet.
34 For the company of the profane [is] gloomy, And fire hath consumed tents of bribery.
Ein syndarflokk set ingi frukt, og elden øyder mute- tjeldi.
35 To conceive misery, and to bear iniquity, Even their heart doth prepare deceit.
Dei avlar møda, føder tjon, og svik i fanget sitt dei nører.»