Job 14
1 Man, born of woman! Of few days, and full of trouble!
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 As a flower he hath gone forth, and is cut off, And he fleeth as a shadow and standeth not.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 Also — on this Thou hast opened Thine eyes, And dost bring me into judgment with Thee.
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 Who giveth a clean thing out of an unclean? not one.
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 If determined are his days, The number of his months [are] with Thee, His limit Thou hast made, And he passeth not over;
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Look away from off him that he may cease, Till he enjoy as an hireling his day.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 For there is of a tree hope, if it be cut down, That again it doth change, That its tender branch doth not cease.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 If its root becometh old in the earth, And its stem doth die in the dust,
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 From the fragrance of water it doth flourish, And hath made a crop as a plant.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 And a man dieth, and becometh weak, And man expireth, and where [is] he?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 Waters have gone away from a sea, And a river becometh waste and dry.
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 And man hath lain down, and riseth not, Till the wearing out of the heavens they awake not, Nor are roused from their sleep.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 O that in Sheol Thou wouldest conceal me, Hide me till the turning of Thine anger, Set for me a limit, and remember me. (Sheol h7585)
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
14 If a man dieth — doth he revive? All days of my warfare I wait, till my change come.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Thou dost call, and I — I answer Thee; To the work of Thy hands Thou hast desire.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 But now, my steps Thou numberest, Thou dost not watch over my sin.
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 Sealed up in a bag [is] my transgression, And Thou sewest up mine iniquity.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 And yet, a falling mountain wasteth away, And a rock is removed from its place.
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 Stones have waters worn away, Their outpourings wash away the dust of earth, And the hope of man Thou hast destroyed.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Thou prevailest [over] him for ever, and he goeth, He is changing his countenance, And Thou sendest him away.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 Honoured are his sons, and he knoweth not; And they are little, and he attendeth not to them.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 Only — his flesh for him is pained, And his soul for him doth mourn.'
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
