Job 11
1 And Zophar the Naamathite answereth and saith: —
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Is a multitude of words not answered? And is a man of lips justified?
Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?
3 Thy devices make men keep silent, Thou scornest, and none is causing blushing!
Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?
4 And thou sayest, 'Pure [is] my discourse, And clean I have been in Thine eyes.'
Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?
5 And yet, O that God had spoken! And doth open His lips with thee.
Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig
6 And declare to thee secrets of wisdom, For counsel hath foldings. And know thou that God forgetteth for thee, [Some] of thine iniquity.
og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.
7 By searching dost thou find out God? Unto perfection find out the Mighty One?
Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?
Himmelhøi er den, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? (Sheol h7585)
9 Longer than earth [is] its measure, And broader than the sea.
Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.
10 If He pass on, and shut up, and assemble, Who then dost reverse it?
Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?
11 For he hath known men of vanity, And He seeth iniquity, And one doth not consider [it]!
For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,
12 And empty man is bold, And the colt of a wild ass man is born.
og selv en uvettig mann får forstand, og et ungt villesel blir født til menneske.
13 If thou — thou hast prepared thy heart, And hast spread out unto Him thy hands,
Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -
14 If iniquity [is] in thy hand, put it far off, And let not perverseness dwell in thy tents.
er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -
15 For then thou liftest up thy face from blemish, And thou hast been firm, and fearest not.
ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;
16 For thou dost forget misery, As waters passed away thou rememberest.
for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.
17 And above the noon doth age rise, Thou fliest — as the morning thou art.
Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.
18 And thou hast trusted because their is hope, And searched — in confidence thou liest down,
Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.
19 And thou hast rested, And none is causing trembling, And many have entreated thy face;
Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.
20 And the eyes of the wicked are consumed, And refuge hath perished from them, And their hope [is] a breathing out of soul!
Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.
