Job 10
1 My soul hath been weary of my life, I leave off my talking to myself, I speak in the bitterness of my soul.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 I say unto God, 'Do not condemn me, Let me know why Thou dost strive [with] me.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Is it good for Thee that Thou dost oppress? That Thou despisest the labour of Thy hands, And on the counsel of the wicked hast shone?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Eyes of flesh hast Thou? As man seeth — seest Thou?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 As the days of man [are] Thy days? Thy years as the days of a man?
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 That Thou inquirest for mine iniquity, And for my sin seekest?
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 For Thou knowest that I am not wicked, And there is no deliverer from Thy hand.
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 Thy hands have taken pains about me, And they make me together round about, And Thou swallowest me up!
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Remember, I pray Thee, That as clay Thou hast made me, And unto dust Thou dost bring me back.
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Dost Thou not as milk pour me out? And as cheese curdle me?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 Skin and flesh Thou dost put on me, And with bones and sinews dost fence me.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Life and kindness Thou hast done with me. And Thy inspection hath preserved my spirit.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 And these Thou hast laid up in Thy heart, I have known that this [is] with Thee.
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 If I sinned, then Thou hast observed me, And from mine iniquity dost not acquit me,
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 If I have done wickedly — woe to me, And righteously — I lift not up my head, Full of shame — then see my affliction,
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 And it riseth — as a lion Thou huntest me. And Thou turnest back — Thou shewest Thyself wonderful in me.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 Thou renewest Thy witnesses against me, And dost multiply Thine anger with me, Changes and warfare [are] with me.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 And why from the womb Hast Thou brought me forth? I expire, and the eye doth not see me.
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 As I had not been, I am, From the belly to the grave I am brought,
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Are not my days few? Cease then, and put from me, And I brighten up a little,
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 Before I go, and return not, Unto a land of darkness and death-shade,
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 A land of obscurity as thick darkness, Death-shade — and no order, And the shining [is] as thick darkness.'
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
