Hebrews 6
1 Wherefore, having left the word of the beginning of the Christ, unto the perfection we may advance, not again a foundation laying of reformation from dead works, and of faith on God,
La oss derfor slippe å gjenta det første vi måtte lære om Jesus Kristus. Det er tid til å gå videre til den undervisningen som passer for de mer modne. Vi vil ikke på nytt begynne fra begynnelsen med å undervise om elementære grunnsetninger som: At de skal forlate sine onde handlinger og tro på Gud.
2 of the teaching of baptisms, of laying on also of hands, of rising again also of the dead, and of judgment age-during, (aiōnios g166)
At de skal la seg døpe til fellesskap med Kristus. At de troende skal be og legge hendene på den døpte. At dere er kjent med at de døde skal stå opp igjen. At alle som ikke tror på Gud, skal få evig straff. (aiōnios g166)
3 and this we will do, if God may permit,
La oss nå gå videre i vår undervisning, dersom Gud tillater det.
4 for [it is] impossible for those once enlightened, having tasted also of the heavenly gift, and partakers having became of the Holy Spirit,
De personene som har forlatt troen på Jesus Kristus, kan vi ikke få til å vende tilbake.
Nei, dersom de en gang har tatt imot det sanne budskapet, fått del i Guds gave og Ånd, fattet hvor godt Guds budskap er og opplevd kreftene i den kommende verden, (aiōn g165)
6 and having fallen away, again to renew [them] to reformation, having crucified again to themselves the Son of God, and exposed to public shame.
men likevel forlater Kristus, da kan vi ikke få dem til å vende tilbake. Ved det de gjør, spikrer de på nytt Guds sønn til korset og vil latterliggjøre hans vei til korset.
7 For earth, that is drinking in the rain many times coming upon it, and is bringing forth herbs fit for those because of whom also it is dressed, doth partake of blessing from God,
Et troende menneske er som en åker. Dersom åkeren suger til seg regnet som faller og gir bonden god avling, da vil Gud være god mot den.
8 and that which is bearing thorns and briers [is] disapproved of, and nigh to cursing, whose end [is] for burning;
Men dersom åkeren bare gir tistler og tornekratt, da er den verdiløs, og risken er stor for at Gud en dag forkaster åkeren og svir den av.
9 and we are persuaded, concerning you, beloved, the things that are better, and accompanying salvation, though even thus we speak,
Nå tror vi ikke, kjære venner, at det er så dårlig stelt med dere, selv om vi snakker på denne måten. Tvert imot er vi sikre på at dere er på vei til å bli frelst for evig.
10 for God is not unrighteous to forget your work, and the labour of the love, that ye shewed to His name, having ministered to the saints and ministering;
Gud er ikke urettferdig, men husker hvor hardt dere har arbeidet for ham. Han ser hvor mye dere elsker ham, etter som dere stadig hjelper dem som tilhører Gud.
11 and we desire each one of you the same diligence to shew, unto the full assurance of the hope unto the end,
Fortsett derfor å gjøre alt dette med den samme iver, slik at Gud en dag kan oppfylle håpet deres og frelse dere for evig.
12 that ye may not become slothful, but followers of those who through faith and patient endurance are inheriting the promises.
Vær ikke late og likegyldige, men ta som ideal dem som gjennom tro og tålmodighet får del i alt det gode Gud har lovet.
13 For to Abraham God, having made promise, seeing He was able to swear by no greater, did swear by Himself,
En av de som fikk et slikt løfte fra Gud, var Abraham. Gud sverget ved seg selv, etter som det ikke var noen høyere å sverge ved.
14 saying, 'Blessing indeed I will bless thee, and multiplying I will multiply thee;'
Han sa:”Jeg vil gi deg av alt det gode som er mitt og la dine etterkommere bli så mange at ingen kan telle dem.”
15 and so, having patiently endured, he did obtain the promise;
Abraham ventet med stor tålmodighet og fikk til slutt en sønn, slik Gud hadde lovet.
16 for men indeed do swear by the greater, and an end of all controversy to them for confirmation [is] the oath,
Også menneskene kan sverge sine eder. De tar Gud til vitne på at det de sier er sant, slik at det blir slutt på alle diskusjoner.
17 in which God, more abundantly willing to shew to the heirs of the promise the immutability of his counsel, did interpose by an oath,
Da Gud ga løftet sitt, sverget han en ed. Med det ville han vise dem som fikk løftet, at det var et løfte han aldri kunne tenkte seg å ta tilbake.
18 that through two immutable things, in which [it is] impossible for God to lie, a strong comfort we may have who did flee for refuge to lay hold on the hope set before [us],
Gud har gitt oss både løftet og eden sin. Disse to bekreftelsene står fast, etter som Gud aldri kan lyve. De er en sterk oppmuntring til oss som håper på Gud og stoler på at han en dag vil innfri løftet og frelse oss for evig.
19 which we have, as an anchor of the soul, both sure and stedfast, and entering into that within the vail,
Dette håpet om at sjelene til slutt skal bli frelst for evig, er som et solid anker som sitter urokkelig fast hos Gud selv, innenfor forhenget til Det aller helligste i himmelen.
20 whither a forerunner for us did enter — Jesus, after the order of Melchisedek chief priest having become — to the age. (aiōn g165)
Forhenget ble spjæret i to deler da Jesus døde på korset. Gjennom det åpnet han veien til Gud for oss, og ble øversteprest for evig, akkurat som Melkisedek. (aiōn g165)
