Romans 4
1 What thanne schulen we seie, that Abraham oure fadir aftir the flesch foond?
Kva skal me då segja at Abraham, far vår, hev vunne etter kjøtet?
2 For if Abraham is iustified of werkis of the lawe, he hath glorie, but not anentis God.
For vart Abraham rettferdiggjord av gjerningar, so hev han noko å rosa seg av. Men det hev han ikkje for Gud.
3 For what seith the scripture? Abraham bileued to God, and it was arettid to him to riytwisnesse.
For kva segjer Skrifti? «Abraham trudde Gud, og det vart rekna honom til rettferd.»
4 And to hym that worchith mede is not arettid bi grace, but bi dette.
Men den som held seg til gjerningar, honom vert løni ikkje tilrekna av nåde, men etter skyldnad;
5 Sotheli to hym that worchith not, but bileueth in to hym that iustefieth a wickid man, his feith is arettid to riytwisnesse, aftir the purpos of Goddis grace.
men den som ikkje held seg til gjerningar, men trur på han som gjer den ugudlege rettferdig, honom vert trui hans rekna til rettferd.
6 As Dauid seith the blessidnesse of a man, whom God acceptith, he yyueth to hym riytwisnesse with outen werkis of the lawe,
Soleis prisar og David det menneskjet sælt som Gud tilreknar rettferd utan gjerningar:
7 Blessid ben thei, whos wickidnessis ben foryouun, and whos synnes ben hid.
«Sæle er dei som hev misgjerderne sine forlatne og synderne sine yverbreidde.
8 Blessid is that man, to whom God arettide not synne.
Sæl er den mann som Herren ikkje tilreknar synd.»
9 Thanne whether dwellith this blisfulnesse oneli in circumcisioun, or also in prepucie? For we seien, that the feith was arettid to Abraham to riytwisnesse.
Gjeld no denne sælkingi dei umskorne, eller dei u-umskorne og? For me segjer at trui vart rekna Abraham til rettferd.
10 Hou thanne was it arettid? in circumcisioun, or in prepucie? Not in circumcisioun, but in prepucie.
Korleis vart ho då tilrekna honom? då han var umskoren, eller då han hadde fyrehud? Ikkje då han var umskoren, men då han hadde fyrehud,
11 And he took a signe of circumcisioun, a tokenyng of riytwisnesse of the feith which is in prepucie, that he be fadir of alle men bileuynge bi prepucie, that it be arettid also to hem to riytwisnesse;
og han fekk umskjeringsteiknet til innsigle på rettferdi ved den trui som han hadde då han var u-umskoren, av di han skulde vera far til alle dei u-umskorne som trur, so rettferdi kunde verta tilrekna deim og,
12 and that he be fadir of circumcisioun, not onely to hem that ben of circumcisioun, but also to hem that suen the steppis of the feith, which feith is in prepucie of oure fader Abraham.
og far til dei umskorne, dei som ikkje berre hev umskjering, men og gjeng i fotfaret av den trui som Abraham, far vår, hadde då han var u-umskoren.
13 For not bi the lawe is biheest to Abraham, or to his seed, that he schulde be eir of the world, but bi the riytwisnesse of feith.
For ikkje ved lovi fekk Abraham eller ætti hans den lovnaden at han skulde vera erving til verdi, men ved tru-rettferd.
14 For if thei that ben of the lawe, ben eiris, feith is distried, biheest is don awey.
For er dei som held seg til lovi ervingar, so hev trui vorte gagnlaus og lovnaden til inkjes;
15 For the lawe worchith wraththe; for where is no lawe, there is no trespas, nethir is trespassyng.
for lovi verkar vreide, men der det ingi lov er, der er ikkje heller lovbrot.
16 Therfor riytfulnesse is of the feith, that bi grace biheeste be stable to ech seed, not to that seed oneli that is of the lawe, but to that that is of the feith of Abraham, which is fadir of vs alle.
Difor fekk han lovnaden ved trui, so det kunde vera som ein nåde, so lovnaden kunde standa fast for all ætti, ikkje berre for den som hev lovi, men og for den som hev Abrahams tru; han som er far til oss alle -
17 As it is writun, For Y haue set thee fadir of many folkis, bifor God to whom thou hast bileued. Which God quykeneth deed men, and clepith tho thingis that ben not, as tho that ben.
som skrive stend: «Til fader åt mange folk hev eg sett deg» - for Guds åsyn som han trudde på, han som gjer dei daude livande og kallar det som ikkje er til, som um det vore til.
18 Which Abraham ayens hope bileuede in to hope, that he schulde be maad fader of many folkis, as it was seid to hym, Thus schal thi seed be, as the sterris of heuene, and as the grauel that is in the brenke of the see.
Mot von trudde han med von, so han skulde verta far til mange folk, etter det som sagt var: «So skal ætti di verta.»
19 And he was not maad vnstidfast in the bileue, nether he biheelde his bodi thanne nyy deed, whanne he was almost of an hundrid yeer, ne the wombe of Sare nyy deed.
Og utan veikskap i trui såg han på sin eigen likam, som var utlivd, han var nære på hundrad år, og på det utdøydde morslivet hennar Sara;
20 Also in the biheeste of God he doutide not with vntrist; but he was coumfortid in bileue,
men på Guds lovnad tvila han ikkje med vantru, men vart sterk i trui, med di han gav Gud æra
21 yyuynge glorie to God, witynge moost fulli that what euere thingis God hath bihiyt, he is myyti also to do.
og var fullviss på at det han hadde lova, var han og megtig til å gjera.
22 Therfor it was arettid to hym to riytwisnesse.
Difor vart det og rekna honom til rettferd.
23 And it is not writun oneli for him, that it was arettid to hym to riytwisnesse,
Men ikkje berre for hans skuld er det skrive at det vart honom tilrekna,
24 but also for vs, to whiche it schal be arettid, that bileuen in him that reiside oure Lord Jhesu Crist fro deeth.
men og for vår skuld som det skal verta tilrekna, me som trur på honom som vekte upp Jesus, vår Herre, frå dei daude,
25 Which was bitakun for oure synnes, and roos ayen for oure iustefiyng.
han som vart gjeven for våre brot og uppvekt til vår rettferdiggjering.
