Matthew 22
1 And Jhesus answeride, and spak eftsoone in parablis to hem,
So tok Jesus til ords att og sagde dei ei onnor likning:
2 and seide, The kyngdom of heuenes is maad lijk to a kyng that made weddyngis to his sone.
«Himmelriket kann liknast med ein konge som gjorde bryllaup åt son sin.
3 And he sente hise seruauntis for to clepe men that weren bode to the weddyngis, and thei wolden not come.
Han sende ut sveinarne sine, og kalla deim som var bedne til bryllaups; men dei vilde ikkje koma.
4 Eftsoone he sente othere seruauntis, and seide, Seie ye to the men that ben bode to the feeste, Lo! Y haue maad redi my meete, my bolis and my volatilis ben slayn, and alle thingis ben redy; come ye to the weddyngis.
So sende han andre sveinar og sagde: «Seg til deim som er bedne: «No hev eg stelt til bryllaupsmaten; uksane mine og gjødfeet er slagta, og alt er ferdigt. Kom no til bryllaups!»»
5 But thei dispisiden, and wenten forth, oon in to his toun, anothir to his marchaundise.
Men dei brydde seg ikkje um det; ein gjekk ut på åkeren sin og ein annan til krambudi si;
6 But othere helden his seruauntis, and turmentiden hem, and slowen.
og dei hine greip sveinarne hans, og skamførde deim og drap deim.
7 But the kyng, whanne he hadde herd, was wroth; and he sente hise oostis, and he distruyede tho manquelleris, and brente her citee.
Då vart kongen harm. Han sende ut herarne sine og gjorde ende på dråpsmennerne og brende upp byen deira.
8 Thanne he seide to hise seruauntis, The weddyngis ben redi, but thei that weren clepid to the feeste, weren not worthi.
So sagde han til sveinarne sine: «Alt er ferdigt til bryllaupet, men dei bedne var ikkje verde det.
9 Therfor go ye to the endis of weies, and whom euere ye fynden, clepe ye to the weddyngis.
Gakk no ut på vegar og vegskil og bed til bryllaups alle deim de finn!»
10 And hise seruauntis yeden out in to weies, and gadriden togider alle that thei founden, good and yuele; and the bridale was fulfillid with men sittynge at the mete.
So gjekk sveinarne ut på vegarne og bad i hop alle dei fann, både vonde og gode, og bryllaups-stova vart full av gjester.
11 And the kyng entride, to se men sittynge at the mete; and he siye there a man not clothid with bride cloth.
Då so kongen kom inn og vilde sjå gjesterne, vart han var ein som ikkje var bryllaupsklædd.
12 And he seide to hym, Freend, hou entridist thou hidir with out bride clothis? And he was doumbe.
Han segjer til honom: «Kjære, korleis hev du kome inn her og er ikkje bryllaupsklædd?» Men han kunde ingen ting svara.
13 Thanne the kyng bad hise mynystris, Bynde hym bothe hondis and feet, and sende ye him in to vtmer derknessis; there schal be wepyng and grentyng of teeth.
Då sagde kongen til bordsveinarne: «Bitt hender og føter på honom, og kasta honom ut i myrkret utanfor, der dei græt og skjer tenner!»
14 For many ben clepid, but fewe ben chosun.
For mange er kalla, men få er utvalde.»
15 Thanne Farisees yeden awei, and token a counsel to take Jhesu in word.
Då gjekk farisæarane burt og lagde råd um korleis dei skulde få fanga honom i ord.
16 And thei senden to hym her disciplis, with Erodians, and seien, Maister, we witen, that thou art sothefast, and thou techist in treuthe the weie of God, and thou chargist not of ony man, for thou biholdist not the persoone of men.
Dei sende læresveinarne sine til honom i lag med Herodes-mennerne og let deim segja: «Meister, me veit du er ærleg, og det er sanning det du lærer oss um Guds veg, og du bryr deg ikkje um nokon; for du gjer ikkje skil på folk.
17 Therfor seie to vs, what it seemeth to thee. Is it leueful that tribute be youun to the emperoure, ether nay?
Seg oss no: Kva meiner du? Er det rett å svara skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
18 And whanne Jhesus hadde knowe the wickidnesse of hem, he seide, Ypocritis, what tempten ye me?
Men Jesus skyna den vonde meiningi deira og sagde: «Kvi freistar de meg, hyklarar?
19 Schewe ye to me the prynte of the money. And thei brouyten to hym a peny.
Lat meg sjå skattemynti!» So flidde dei honom ein sylvpening.
20 And Jhesus seide to hem, Whos is this ymage, and the writyng aboue?
«Kva er dette for eit bilæte og namn?» spurde han.
21 Thei seien to hym, The emperouris. Thanne he seide to hem, Therfor yelde ye to the emperoure tho thingis that ben the emperouris, and to God tho thingis that ben of God.
«Det er keisarens, » svara dei. Då sagde han til deim: «So gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
22 And thei herden, and wondriden; and thei leften hym, and wenten awey.
Då dei høyrde det, undra dei seg og gjekk burt ifrå honom.
23 In that dai Saduceis, that seien there is no risyng ayen to lijf, camen to hym, and axiden him,
Same dagen kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er nokor uppstoda - dei sette fram eit spursmål for honom og sagde:
24 and seiden, Mayster, Moises seide, if ony man is deed, not hauynge a sone, that his brother wedde his wijf, and reise seed to his brothir.
«Meister, Moses hev sagt: «Når ein mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.»
25 And seuen britheren weren at vs; and the firste weddide a wijf, and is deed. And he hadde no seed, and lefte his wijf to his brother;
No var det sju brør hjå oss. Den eine gifte seg, og døydde; han hadde ikkje born, og let etter seg kona si til broren.
26 also the secounde, and the thridde, til to the seuenthe.
Like eins den andre og den tridje, radt til den sjuande.
27 But the laste of alle, the woman is deed.
Etter deim alle døydde kona.
28 Also in the risyng ayen to lijf, whos wijf of the seuene schal sche be? for alle hadden hir.
Kven av dei sju skal no ho høyra til i eit anna liv? For dei hev havt henne alle.»
29 Jhesus answeride, and seide to hem, Ye erren, `and ye knowen not scripturis, ne the vertu of God.
Jesus svara: «De fer vilt, av di de ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt.
30 For in the rysyng ayen to lijf, nether thei schulen wedde, nethir schulen be weddid; but thei ben as the aungels of God in heuene.
For i eit anna liv er det ingen som gifter seg eller vert burtgift; dei er som Guds englar i himmelen.
31 And of the risyng ayen of deed men, `han ye not red, that is seid of the Lord, that seith to you,
Men at dei avlidne skal standa upp att, hev de’kje lese kva Gud hev tala til dykk um det, når han segjer:
32 Y am God of Abraham, and God of Ysaac, and God of Jacob? he is not God of deede men, but of lyuynge men.
«Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?» Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande.»
33 And the puple herynge, wondriden in his techynge.
Då folket høyrde det, vart dei reint upp i under yver læra hans.
34 And Fariseis herden that he hadde put silence to Saduceis, and camen togidere.
So snøgt som farisæarane fekk høyra at han hadde målbunde sadducæarane, samla dei seg kringum honom,
35 And oon of hem, a techere of the lawe, axide Jhesu, and temptide him,
og ein av deim, som var kunnig i lovi, vilde freista honom og spurde:
36 Maistir, which is a greet maundement in the lawe?
«Meister, kva bod er det største i lovi?»
37 Jhesus seide to him, Thou schalt loue thi Lord God, of al thin herte, and in al thi soule, and in al thi mynde.
Han svara: «»Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit!»
38 This is the firste and the moste maundement.
Det er det største og fyrste bodet.
39 And the secounde is lijk to this; Thou schalt loue thi neiyebore as thi silf.
Men det er eit anna som likjest det, og det er: «Du skal elska næsten din som deg sjølv!»
40 In these twey maundementis hangith al the lawe and the profetis.
På desse tvo bodi kviler heile lovi og profetarne.»
41 And whanne the Farisees weren gederid togidere, Jhesus axide hem,
Med farisæarane var samla, spurde Jesus deim åt:
42 and seide, What semeth to you of Crist, whos sone is he? Thei seien to hym, Of Dauid.
«Kva trur de um Messias? Kven er han son åt?» «Åt David, » svara dei.
43 He seith to hem, Hou thanne Dauid in spirit clepith hym Lord,
Då sagde han: «Korleis kann då David i Anden kalla honom herre, når han segjer:
44 and seith, The Lord seide to my Lord, Sitte on my riythalf, til Y putte thin enemyes a stool of thi feet?
«Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi, til eg dine fiendar fær for dine føter lagt!»»
45 Thanne if Dauid clepith hym Lord, hou is he his sone?
Kallar no David honom herre, korleis kann han då vera son hans?»
46 And no man miyte answere a word to hym, nethir ony man was hardi fro that day, to axe hym more.
Men ingen kunde svara honom eit ord. Og ingen torde etter den dag koma med fleire spursmål til honom.
