Lamentations 5
1 Lord, haue thou mynde what bifelle to vs; se thou, and biholde oure schenschipe.
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Oure eritage is turned to aliens, oure housis ben turned to straungers.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 We ben maad fadirles children with out fadir; oure modris ben as widewis.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 We drunken oure watir for monei, we bouyten oure trees for siluer.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 We weren dryuun bi oure heedis, and reste was not youun to feynt men.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 We yauen hond to Egipt, and to Assiriens, that we schulden be fillid with breed.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Oure fadris synneden, and ben not, and we baren the wickidnessis of hem.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Seruauntis weren lordis of vs, and noon was, that ayenbouyte fro the hond of hem.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 In oure lyues we brouyten breed to vs, fro the face of swerd in desert.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Oure skynne is brent as a furneis, of the face of tempestis of hungur.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 Thei maden low wymmen in Sion, and virgyns in the citees of Juda.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Princes weren hangid bi the hond; thei weren not aschamed of the faces of elde men.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 Thei mysusiden yonge wexynge men vnchastli, and children fellen doun in tree.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 Elde men failiden fro yatis; yonge men failiden of the queer of singeris.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 The ioie of oure herte failide; oure song is turned in to mourenyng.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 The coroun of oure heed fellen doun; wo to vs! for we synneden.
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 Therfor oure herte is maad soreuful, therfor oure iyen ben maad derk.
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 For the hil of Sion, for it perischide; foxis yeden in it.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 But thou, Lord, schal dwelle with outen ende; thi seete schal dwelle in generacioun and in to generacioun.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Whi schalt thou foryete vs with outen ende, schalt thou forsake vs in to lengthe of daies?
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Lord, conuerte thou vs to thee, and we schal be conuertid; make thou newe oure daies, as at the bigynnyng.
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 But thou castynge awei hast cast awei vs; thou art wrooth ayens vs greetli.
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
