< Job 4 >
1 Forsothe Eliphat Themanytes answeride, and seide,
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 If we bigynnen to speke to thee, in hap thou schalt take it heuyli; but who may holde a word conseyued?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Lo! thou hast tauyt ful many men, and thou hast strengthid hondis maad feynt.
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Thi wordis confermyden men doutynge, and thou coumfortidist knees tremblynge.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But now a wounde is comun on thee, and thou hast failid; it touchide thee, and thou art disturblid.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Where is thi drede, thi strengthe, and thi pacience, and the perfeccioun of thi weies?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Y biseche thee, haue thou mynde, what innocent man perischide euere, ethir whanne riytful men weren doon awei?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 Certis rathir Y siy hem, that worchen wickidnesse, and sowen sorewis,
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 and repen tho, to haue perischid bi God blowynge, and to be wastid bi the spirit of his ire.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 The roryng of a lioun, and the vois of a lionesse, and the teeth of `whelpis of liouns ben al to-brokun.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 Tigris perischide, for sche hadde not prey; and the whelpis of a lioun ben distried.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Certis an hid word was seid to me, and myn eere took as theueli the veynes of priuy noise therof.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 In the hidousnesse of `nyytis siyt, whanne heuy sleep is wont to occupie men,
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 drede and tremblyng helde me; and alle my boonys weren aferd.
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 And whanne the spirit `yede in my presence, the heiris of `my fleisch hadden hidousnesse.
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 Oon stood, whos chere Y knewe not, an ymage bifor myn iyen; and Y herde a vois as of softe wynd.
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Whether a man schal be maad iust in comparisoun of God? ethir whethir a man schal be clennere than his Makere?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Lo! thei that seruen hym ben not stidefast; and he findith schrewidnesse in hise aungels.
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 Hou myche more thei that dwellen in housis of cley, that han an ertheli foundement, schulen be wastyd as of a mouyte.
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Fro morewtid til to euentid thei schulen be kit doun; and for no man vndurstondith, thei schulen perische with outen ende.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Sotheli thei, that ben residue, schulen be takun awei; thei schulen die, and not in wisdom.
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.