Job 39
1 Whethir thou knowist the tyme of birthe of wielde geet in stoonys, ethir hast thou aspied hyndis bryngynge forth calues?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Hast thou noumbrid the monethis of her conseyuyng, and hast thou knowe the tyme of her caluyng?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 Tho ben bowid to the calf, and caluen; and senden out roryngis.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Her calues ben departid, and goen to pasture; tho goen out, and turnen not ayen to `tho hyndis.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Who let go the wielde asse fre, and who loside the boondis of hym?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 To whom Y haue youe an hows in wildirnesse, and the tabernacles of hym in the lond of saltnesse.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He dispisith the multitude of citee; he herith not the cry of an axere.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 He lokith aboute the hillis of his lesewe, and he sekith alle greene thingis.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Whether an vnycorn schal wilne serue thee, ethir schal dwelle at thi cratche?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Whether thou schalt bynde the vnicorn with thi chayne, for to ere, ethir schal he breke the clottis of valeis aftir thee?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Whether thou schalt haue trist in his grete strengthe, and schalt thou leeue to hym thi traueils?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Whether thou schalt bileue to hym, that he schal yelde seed to thee, and schal gadere togidere thi cornfloor?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 The fethere of an ostriche is lijk the fetheris of a gerfawcun, and of an hauk;
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 which ostrige forsakith hise eirun in the erthe, in hap thou schalt make tho hoot in the dust.
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 He foryetith, that a foot tredith tho, ethir that a beeste of the feeld al tobrekith tho.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 He is maad hard to hise briddis, as if thei ben not hise; he traueilide in veyn, while no drede constreynede.
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 For God hath priued hym fro wisdom, and `yaf not vnderstondyng to hym.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 Whanne tyme is, he reisith the wengis an hiy; he scorneth the hors, and his ridere.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Whether thou schalt yyue strengthe to an hors, ether schal yyue neiyng `aboute his necke?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Whether thou schalt reyse hym as locustis? The glorie of hise nosethirlis is drede.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 He diggith erthe with the foot, he `fulli ioieth booldli; he goith ayens armed men.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He dispisith ferdfulnesse, and he yyueth not stide to swerd.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 An arowe caas schal sowne on hym; a spere and scheeld schal florische.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 He is hoot, and gnastith, and swolewith the erthe; and he arettith not that the crie of the trumpe sowneth.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 Whanne he herith a clarioun, he `seith, Joie! he smellith batel afer; the excityng of duykis, and the yellyng of the oost.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Whether an hauk spredinge abrood hise wyngis to the south, bigynneth to haue fetheris bi thi wisdom?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Whether an egle schal be reisid at thi comaundement, and schal sette his nest in hiy places?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 He dwellith in stoonys, and he dwellith in flyntis brokun bifor, and in rochis, to whiche `me may not neiye.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 Fro thennus he biholdith mete, and hise iyen loken fro fer.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 Hise briddis souken blood, and where euere a careyn is, anoon he is present.
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
