Job 34
1 And Helyu pronounside, and spak also these thingis,
Og Elihu tok til ords og sagde:
2 Wise men, here ye my wordis, and lerned men, herkne ye me; for the eere preueth wordis,
«Vismenner, høyr på ordi mine! Kunnige folk, lyd no på meg!
3 and the throte demeth metis bi taast.
For ordi prøver ein med øyro, som ein med gomen maten smakar.
4 Chese we doom to vs; and se we among vs, what is the betere.
So lat oss no det rette velja og saman finna ut det gode!
5 For Job seide, Y am iust, and God hath distried my doom.
For Job hev sagt: «Eg skuldfri er; min rett hev Gud ifrå meg teke;
6 For whi lesynge is in demynge me, and myn arowe is violent with out ony synne.
tråss i min rett, stend eg som ljugar, uskuldig fekk eg ulivssår.»
7 Who is a man, as Joob is, that drynkith scornyng as watir?
Finst det vel nokon mann som Job? som gløyper hædings ord som vatn,
8 that goith with men worchynge wickidnesse, and goith with vnfeithful men?
som held med illgjerdsmenner lag, hev umgang med gudlause folk?
9 For he seide, A man schal not plese God, yhe, thouy he renneth with God.
For han hev sagt: «Kva gagnar det ein mann å vera ven med Gud?»
10 Therfor ye men hertid, `that is, vndurstonde, here ye me; vnpite, `ethir cruelte, be fer fro God, and wickidnesse fro Almyyti God.
Difor, de menn med vit, høyr meg! D’er langt frå Gud å vera gudlaus, frå Allvalds-Gud å gjera urett.
11 For he schal yelde the werk of man to hym; and bi the weies of ech man he schal restore to hym.
Han løner mannen for hans gjerd, fer med han etter all hans ferd.
12 For verili God schal not condempne with out cause; nether Almyyti God schal distrie doom.
Nei, urettferdig er’kje Gud, og Allvald krenkjer ikkje retten.
13 What othere man hath he ordeyned on the lond? ether whom hath he set on the world, which he made?
Kven let vel honom styra jordi? Og kven hev grunna jordheims-kringen?
14 If God dressith his herte to hym, he schal drawe to hym silf his spirit and blast.
Um han på seg åleine tenkte og drog sin ande til seg att,
15 Ech fleisch schal faile togidere; `and a man schal turne ayen in to aisch.
då gjekk alt livande til grunns, og menneskja vart atter mold.
16 Therfor if thou hast vndurstondyng, here thou that that is seid, and herkne the vois of my speche.
Um du er klok, so høyr på dette, og lyd på ljoden av mitt ord!
17 Whether he that loueth not doom may be maad hool? and hou condempnest thou so myche him, that is iust?
Kann ein som hatar retten, styra? Fordømer du den allrettvise?
18 Which seith to the kyng, Thou art apostata; which clepith the duykis vnpitouse, `ethir vnfeithful.
Kann ein til kongen segja: «Niding!» Og til dei megtige: «Du brotsmann?»
19 `Which takith not the persoones of princes, nether knew a tyraunt, whanne he stryuede ayens a pore man; for alle men ben the werk of hise hondis.
Til han som ei gjer skil på fyrstar, og ikkje vyrder rik mot fatig. Av di hans hand hev skapt deim alle?
20 Thei schulen die sudeynli, and at mydnyyt puplis schulen be troblid, `ethir schulen be bowid, as othere bookis han; and schulen passe, and schulen take `awei `a violent man with out hond.
Dei andast brått og midt um natti, eit folk avjagast og kverv burt, stormenn forgjengst i hjelpeløysa.
21 For the iyen of God ben on the weies of men, and biholdith alle goyngis of hem.
Hans augo ser til mannsens ferd, han skodar kvart eit stig han tek;
22 No derknessis ben, and no schadewe of deeth is, that thei, that worchen wickidnesse, be hid there;
det finst’kje skugge eller myrker der illgjerdsmenn kann løyna seg.
23 for it is `no more in the power of man, that he come to God in to doom.
Han tarv’kje lenge sjå på mannen fyrr han lyt møta Gud til doms.
24 God schal al to-breke many men and vnnoumbrable; and schal make othere men to stonde for hem.
Han utan forhøyr storfolk krasar og andre set i deira stad.
25 For he knowith the werkis of hem; therfor he schal brynge yn niyt, and thei schulen be al to-brokun.
Han kjennar heile deira verk og gjev um natti deim til tyning.
26 He smoot hem, as vnpitouse men, in the place of seinge men.
Han tuktar deim som illgjerdsmenner, ein stad der alle kann det sjå,
27 Whiche yeden awei fro hym bi `castyng afore, and nolden vndurstonde alle hise weies.
dei som hev vike burt frå han og ikkje hev hans vegar fylgt -
28 That thei schulden make the cry of a nedi man to come to hym, and that he schulde here the vois of pore men.
so han kann høyra armods klaga og jammerskrik frå undertrykte.
29 For whanne he grauntith pees, who is that condempneth? Sithen he hidith his cheer, who is that seeth hym? And on folkis and on alle men `he hath power `to do siche thingis.
Fær han det stilt, kven vil fordøma? Løyner han seg - kven kann då sjå han? - for folkemugen og for mannen,
30 Which makith `a man ypocrite to regne, for the synnes of the puple.
so ikkje gudlaus mann skal råda og vera snaror yver folket.
31 Therfor for Y haue spoke to God, also Y schal not forbede thee.
For segjer ein vel so til Gud: «Ovmodigt hev eg bore meg; eg vil ikkje lenger vera vond.
32 If Y erride, teche thou me; if Y spak wickidnesse, Y schal no more adde.
Vis du meg det eg ikkje ser! hev eg gjort synd, vil eg snu um?»
33 Whether God axith that wickidnesse of thee, for it displeside thee? For thou hast bigunne to speke, and not Y; that if thou knowist ony thing betere, speke thou.
Skal han då straffa som du tykkjer? D’er du som er den misnøgde; so lyt du velja, ikkje eg; og du fær segja det du veit.
34 Men vndurstondynge, speke to me; and a wise man, here me.
Dei kloke folk vil segja til meg, og kvar ein vismann som meg høyrer:
35 Forsothe Joob spak folili, and hise wordis sownen not techyng.
«Job talar ikkje med forstand hans ord er utan ettertanke.»
36 My fadir, be Joob preuede `til to the ende; ceesse thou not fro the man of wickidnesse,
Gjev Job må allstødt verta prøvd for sine svar på nidings vis!
37 `that addith blasfemye ouer hise synnes. Be he constreyned among vs in the meene tyme; and thanne bi hise wordis stire he God to the doom.
For han legg brotsverk til si synd og ber seg vyrdlaust millom oss, og talar mange ord mot Gud.»
