Job 32
1 Forsothe these thre men leften of to answere Joob, for he semyde a iust man to hem.
Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
2 And Helyu, the sone of Barachel Buzites, of the kynrede of Ram, was wrooth, and hadde indignacioun; forsothe he was wrooth ayens Joob, for he seide hym silf to be iust bifor God.
Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
3 Sotheli Helyu hadde indignacioun ayens the thre frendis of hym, for thei hadden not founde resonable answere, but oneli hadde condempned Joob.
Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
4 Therfor Helyu abood Joob spekynge, for thei, that spaken, weren eldere men.
For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
5 But whanne he hadde seyn, that thre men myyten not answere, he was wrooth greetly.
men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
6 And Helyu, the sone of Barachel Buzites, answeride, and seyde, Y am yongere in tyme, sotheli ye ben eldere; therfor with heed holdun doun Y dredde to schewe to you my sentence.
Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
7 For Y hopide that lengere age schulde speke, and that the multitude of yeeris schulden teche wisdom.
Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
8 But as Y se, spirit is in men, and the enspiryng `ether reuelacioun, of Almyyti God yyueth vndurstondyng.
Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
9 Men of long lijf ben not wise, and elde men vndurstonden not doom.
Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
10 Therfor Y schal seie, Here ye me, and Y also schal schewe my kunnyng to you.
Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
11 For Y abood youre wordis, Y herde youre prudence, as long as ye dispuytiden in youre wordis.
Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
12 And as long as Y gesside you to seie ony thing, Y bihelde; but as Y se, `noon is of you, that may repreue Joob, and answere to hise wordis;
Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
13 lest perauenture ye seien, We han founde wisdom; God, and not man, hath cast hym awei.
Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
14 Joob spak no thing to me, and Y not bi youre wordis schal answere hym.
Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
15 Thei dredden, and answeriden no more, and token awei speche fro hem silf.
Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
16 Therfor for Y abood, and thei spaken not, thei stoden, and answeriden no more; also Y schal answere my part,
Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
17 and Y schal schewe my kunnyng.
Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
18 For Y am ful of wordis, and the spirit of my wombe, `that is, mynde, constreyneth me.
For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
19 Lo! my wombe is as must with out `spigot, ether a ventyng, that brekith newe vessels.
Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
20 Y schal speke, and brethe ayen a litil; Y schal opene my lippis, and Y schal answere.
Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
21 Y schal not take the persoone of man, and Y schal not make God euene to man.
Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
22 For Y woot not hou long Y schal abide, and if my Makere take me awei `after a litil tyme.
å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
