Job 23
1 Sotheli Joob answeride, and seide,
Da tok Job til orde og sa:
2 Now also my word is in bitternesse, and the hond of my wounde is agreggid on my weilyng.
Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk.
3 Who yyueth to me, that Y knowe, and fynde hym, and come `til to his trone?
Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
4 Y schal sette doom bifor hym, and Y schal fille my mouth with blamyngis;
Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
5 that Y kunne the wordis, whiche he schal answere to me, and that Y vnderstonde, what he schal speke to me.
Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
6 Y nyle, that he stryue with me bi greet strengthe, nether oppresse me with the heuynesse of his greetnesse.
Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
7 Sette he forth equite ayens me, and my doom come perfitli to victorie.
Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
8 If Y go to the eest, God apperith not; if Y go to the west, Y schal not vndurstonde hym; if Y go to the left side,
Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
9 what schal Y do? Y schal not take hym; if Y turne me to the riyt side, Y schal not se hym.
er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
10 But he knowith my weie, and he schal preue me as gold, that passith thorouy fier.
For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
11 My foot suede hise steppis; Y kepte his weie, and Y bowide not awey fro it.
Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
12 Y yede not awei fro the comaundementis of hise lippis; and Y hidde in my bosum the wordis of his mouth.
Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.
13 For he is aloone, and no man may turne awei hise thouytis; and what euer thing he wolde, his wille dide this thing.
Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
14 Whanne he hath fillid his wille in me, also many othere lijk thingis ben redi to hym.
For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
15 And therfor Y am disturblid of his face, and Y biholdynge hym am anguyschid for drede.
Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham.
16 God hath maad neische myn herte, and Almyyti God hath disturblid me.
Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
17 For Y perischide not for derknessis neiyynge; nethir myist hilide my face.
fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
