Job 10
1 Yt anoieth my soule of my lijf; Y schal lete my speche ayens me, Y schal speke in the bitternesse of my soule.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 Y schal seie to God, Nyle thou condempne me; schewe thou to me, whi thou demest me so.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Whether it semeth good to thee, if thou `falsli chalengist and oppressist me, the werk of thin hondis; and if thou helpist the counsel of wickid men?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Whethir fleischli iyen ben to thee, ethir, as a man seeth, also thou schalt se?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Whether thi daies ben as the daies of man, and `thi yeeris ben as mannus tymes;
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 that thou enquere my wickidnesse, and enserche my synne?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 And wite, that Y haue do no `wickid thing; sithen no man is, that may delyuere fro thin hond?
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Thin hondis han maad me, and han formed me al in cumpas; and thou castist me doun so sodeynli.
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Y preye, haue thou mynde, that thou madist me as cley, and schalt brynge me ayen in to dust.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Whether thou hast not mylkid me as mylk, and hast cruddid me togidere as cheese?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 Thou clothidist me with skyn and fleisch; thou hast ioyned me togidere with boonys and senewis.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Thou hast youe lijf and mercy to me, and thi visiting hath kept my spirit.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 Thouy thou helist these thingis in thin herte, netheles Y woot, that thou hast mynde of alle thingis.
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 If Y dide synne, and thou sparidist me at an our; whi suffrist thou not me to be cleene of my wickidnesse?
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 And if Y was wickid, wo is to me; and if Y was iust, Y fillid with turment and wretchidnesse `schal not reise the heed.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 And if Y reise `the heed for pride, thou schalt take me as a lionesse; and thou turnest ayen, and turmentist me wondirli.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 Thou gaderist in store thi witnessis ayens me, and thou multipliest thin yre, `that is, veniaunce, ayens me; and peynes holden knyythod in me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Whi hast thou led me out of the wombe? `And Y wolde, that Y were wastid, lest an iye `schulde se me.
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 That Y hadde be, as if Y were not, and `were translatid, ethir borun ouer, fro the wombe to the sepulcre.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Whether the fewnesse of my daies schal not be endid in schort? Therfor suffre thou me, that Y biweile `a litil my sorewe,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 bifor that Y go, and turne not ayen, to the derk lond, and hilid with the derknesse of deth, to the lond of wrecchidnesse and of derknessis;
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 where is schadewe of deeth, and noon ordre, but euerlastynge hidousnesse dwellith.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
