James 3
1 Mi britheren, nyle ye be maad many maistris, witynge that ye taken the more doom.
Mine brør, ikkje mange av dykk verte lærarar! etter di de veit at me skal få dess tyngre dom.
2 For alle we offenden in many thingis. If ony man offendith not in word, this is a perfit man; for also he may lede aboute al the bodi with a bridil.
For alle snåvar me i mangt. Den som ikkje snåvar i tale, han er ein fullkomen mann, som er før til å tøyma heile likamen.
3 For if we putten bridlis `in to horsis mouthis, for to consente to vs, and we leden aboute al the bodi of hem.
Når me legg beisl i munnen på hestarne, so dei skal lystra oss, so styrer me og heile likamen deira.
4 And lo! schippis, whanne thei ben grete, and ben dryuun of stronge wyndis, yit thei ben borun about of a litil gouernaile, where the meuyng of the gouernour wole.
Sjå og skipi: endå dei er so store og vert drivne av sterk vind, so vert dei då med ein liten ror styrde dit som styremannen vil hava deim.
5 So also the tunge is but a litil membre, and reisith grete thingis. Lo! hou litil fier brenneth a ful greet wode.
So er og tunga ein liten lem, og talar då store ord. Sjå ein liten eld: kor stor ein skog han set i brand!
6 And oure tunge is fier, the vniuersite of wickidnesse. The tunge is ordeyned in oure membris, which defoulith al the bodi; and it is enflawmed of helle, and enflawmeth the wheel of oure birthe. (Geenna g1067)
Tunga er og ein eld; ei verd full av urettferd, soleis stend tunga millom lemerne våre; ho smittar heile likamen og set livsens hjul i loge, og vert sjølv sett i loge frå helvite. (Geenna g1067)
7 And al the kynde of beestis, and of foulis, and of serpentis, and of othere is chastisid, and tho ben maad tame of mannus kinde; but no man mai chastise the tunge,
For all natur, både i dyr og fuglar, både i ormar og sjødyr, vert tamd og hev vorte tamd av den menneskjelege natur;
8 for it is an vnpesible yuel, and ful of deedli venym.
men tunga kann inkje menneskje temja; ho er ein ustyrleg vond ting, full av døyande eiter.
9 In it we blessen God, the fadir, and in it we cursen men, that ben maad to the licnesse of God.
Med henne velsignar me Herren og Faderen, og med henne bannar me menneski som er skapte etter Guds bilæte.
10 Of the same mouth passith forth blessing and cursing. My britheren, it bihoueth not that these thingis be don so.
Or same munnen kjem det velsigning og banning. Dette må ikkje vera so, mine brør!
11 Whether a welle of the same hoole bringith forth swete and salt watir?
Kann då kjelda gjeva søtt og beiskt vatn ut or same uppkoma?
12 My britheren, whether a fige tre may make grapis, ethir a vyne figus? So nethir salt watir mai make swete watir.
Mine brør, kann då eit fiketre bera oljebær, eller eit vintre fikor? So kann ikkje heller ei salt kjelde gjeva søtt vatn.
13 Who is wijs, and tauyt among you? schewe he of good lyuyng his worching, in myldenesse of his wisdom.
Kven er vis og vitug imillom dykk? Han må ved god ferd syna sine gjerningar i visdoms spaklynde.
14 That if ye han bitter enuye, and stryuyngis ben in youre hertis, nyle ye haue glorye, and be lyeris ayens the treuthe.
Men hev de beisk ovund og stridssykja i hjarto dykkar, so rosa dykk ikkje og ljug ikkje imot sanningi!
15 For this wisdom is not fro aboue comynge doun, but ertheli, and beestli, and feendli.
Den visdomen kjem ikkje ovantil, men er jordisk, sanseleg, djevelsk.
16 For where is enuye and strijf, there is vnstidfastnesse and al schrewid werk.
For der det er ovund og stridssykja, der er ugreida og alt det som vondt er.
17 But wisdom that is from aboue, first it is chast, aftirward pesible, mylde, able to be counseilid, consentinge to goode thingis, ful of merci and of goode fruytis, demynge with out feynyng.
Men visdomen ovantil, han er fyrst og fremst rein, og dinæst fredsam, rimeleg, ettergjevande, full av miskunn og gode frukter, fri for tvil og fri for skrymt.
18 And the fruyt of riytwisnesse is sowun in pees, to men that maken pees.
Men rettferds frukt vert sådd i fred for deim som held fred.
