1 Chronicles 19
1 Forsothe it bifelde, that Naas, kyng of the sones of Amon, diede, and his sone regnyde for him.
Sidan bar det so til at Nahas, kongen åt Ammons-sønerne, døydde, og son hans vart konge etter honom.
2 And Dauid seide, Y schal do mercy with Anoon, the sone of Naas; for his fadir yaf merci to me. And Dauid sente messageris, to coumforte hym on the deeth of his fadir. And whanne thei weren comen in to the lond of the sones of Amon,
Då sagde David: «Eg vil syna Hanun Nahasson venskap, etter di far hans syne meg venskap.» Og David skikka sendemenner til å trøysta honom i hans sorg etter faren. Tenarane hans David kom då til landet åt Ammons-sønerne, til Hanun, og vilde trøysta honom.
3 for to coumforte Anon, the princes of the sones of Amon seiden to Anon, In hap thou gessist, that Dauid for cause of onour in to thi fadir sente men, that schulden coumforte thee; and thou perseyuest not, that hise seruauntis ben comen to thee to aspie, and enquere, and seche thi lond.
Då sagde hovdingarne for Ammons-sønerne til Hanun: «Trur du at David vil æra far din med det at han sender trøystarar til deg? Nei, det er til å gjera seg kjende i landet, til å øydeleggja og spæja det ut, at tenararne hans er komne til deg.»
4 Therfor Anoon made ballid and schauyde the children of Dauid, and kittide the cootis of hem fro the buttokis of hem til to the feet; and lefte hem.
Då tok Hanun tenararne åt David og let raka deim og skjera av klædi deira på midten rett upp åt med sætet, og let deim so fara.
5 And whanne thei hadden go, and hadden sent this to Dauid, he sente in to the meting of hem; for thei hadden suffrid greet dispit; and he comaundide, that thei schulden dwelle in Gerico, til her berde wexide, and thanne thei schulden turne ayen.
Og det kom folk til David med tidend um mennerne; då sende han bod imot deim; for mennerne var groveleg svivyrde. Og kongen let segja: «Ver i Jeriko til dess skjegget dykkar er utvakse, og kom so heim att.»
6 Forsothe the sones of Amon sien, that thei hadden do wrong to Dauid, bothe Anoon and the tother puple, and thei senten a thousynde talentis of siluer, for to hire to hem charis and horsmen of Mesopotanye and Sirie, of Maacha and of Soba;
Då no Ammons-sønerne skyna at dei hadde gjort David hatig på seg, sende Hanun og ammonitarne tvo og eit halvt tusund vågar sylv til å leiga seg vogner og hestfolk for frå Mesopotamia, frå Aram-Ma’aka og frå Soba.
7 and thei hiriden to hem two and thretti thousynde of charis, and the kyng of Maacha with his puple. And whanne thei weren comen, thei settiden tentis euene ayens Medaba; and the sones of Amon weren gaderid fro her citees, and camen to batel.
Dei leigde seg tvo og tretti tusund vogner og dertil hjelp hjå kongen i Ma’aka og hans folk; dei kom og lægra seg framfor Medba. Ammonitarane samla seg og or byarne sine og tok ut til strid.
8 And whanne Dauid `hadde herd this, he sente Joab, and al the oost of stronge men.
Då David høyrde det, sende han Joab i veg med heile heren, dei djervaste hermennerne.
9 And the sones of Amon yeden out, and dressiden scheltrun bisidis the yate of the citee; but the kyngis, that weren comen to helpe, stoden asidis half in the feeld.
Og Ammons-sønerne drog ut og fylkte seg framfor byporten; men kongarne som var komne dit, stod for seg sjølve på opi mark.
10 Therfor Joab vndurstood, that batel was maad ayens hym `euene ayens and bihynde the bak, and he chees the strongeste men of al Israel, and yede ayens Sirus;
Då Joab såg at han hadde fiendar både frampå og bak, gjorde han eit utval millom det utvalde mannskapet, og so fylkte han deim imot syrarane.
11 sotheli he yaf the residue part of the puple vnder the hond of Abisai, his brother; and thei yeden ayens the sones of Amon.
Men hitt folket han gav han yver til Absai, bror sin, og dei fylkte seg beint imot ammonitarne.
12 And Joab seide, If Sirus schal ouercome me, thou schalt helpe me; sotheli if the sones of Amon schulen ouercome thee, Y schal helpe thee; be thou coumfortid,
Og han sagde: «I fall syrarane vinn på meg, so skal du koma meg til hjelp; og vinn Ammons-sønerne på deg, skal eg hjelpa deg.
13 and do we manli for oure puple, and for the citees of oure God; forsothe the Lord do that, that is good in his siyt.
Ver no djerv; ja, lat oss syna manndom i striden for folket vårt og for byarne åt vår Gud! Og so fær Herren gjera det som han tykkjer best.»
14 Therfor Joab yede, and the puple that was with hym, ayens Sirus to batel, and he droof hem awei.
So gjekk Joab fram med folket sitt til strid mot syrarane, og dei rømde for honom.
15 Sotheli the sones of Amon sien, that Sirus hadde fled, and thei fledden fro Abisay, his brother, and entriden in to the citee; and Joab turnede ayen in to Jerusalem.
Men då ammonitarne såg at syrarane rømde, so flydde dei og for Absai, bror hans, og drog seg inn i byen. Då for Joab heim til Jerusalem.
16 Forsothe Sirus siy, that he felde doun bifor Israel, and he sente messageris, and brouyte Sirus, that was biyende the flood; sotheli Sophath, the prynce of chyualrie of Adadezer, was the duyk of hem.
Då syrarane såg at dei hadde roke for Israel, sende dei bod til syrarane som budde på hi sida åt elvi, at dei skulde taka ut med Sofak til herførar; han var hovudsmann hjå Hadarezer,
17 And whanne this was teld to Dauid, he gaderide al Israel, and passide Jordan; and he felde in on hem, and dresside scheltrun euene ayens hem, fiytynge ayenward.
Då David spurde dette, samla han heile Israel og gjekk yver Jordan, og då han kom fram til deim, fylkte han heren til strid imot syrarane, og so gav dei seg til å strida mot honom.
18 `Forsothe Sirus fledde fro Israel, and Dauid killide of men of Sirie seuene thousynde of charis, and fourti thousynde of foot men, and Sophath, the prince of the oost.
Men syrarane rømde for Israel, og David hogg ned hermennerne på sju tusund vogner og fyrti tusund mann fotfolk av syrarane; herhovdingen Sofak felte han og.
19 Sotheli the seruauntis of Adadezer siyen, that thei weren ouercomun of Israel, and thei fledden ouer to Dauid, and seruiden hym; and Sirie wolde no more yyue helpe to the sones of Amon.
Då tenarane åt Hadarezer såg at dei hadde roke for israelitarne, gjorde dei fred med David og vart tenarane hans. Då vilde ikkje syrarane hjelpa ammonitarne meir.
