Job 39
1 “Do you know the time when the mountain goats give birth? Do you watch when the doe bears fawns?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Can you count the months that they fulfil? Or do you know the time when they give birth?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 They bow themselves. They bear their young. They end their labour pains.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Their young ones become strong. They grow up in the open field. They go out, and don’t return again.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 “Who has set the wild donkey free? Or who has loosened the bonds of the swift donkey,
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 whose home I have made the wilderness, and the salt land his dwelling place?
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He scorns the tumult of the city, neither does he hear the shouting of the driver.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 The range of the mountains is his pasture. He searches after every green thing.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 “Will the wild ox be content to serve you? Or will he stay by your feeding trough?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Can you hold the wild ox in the furrow with his harness? Or will he till the valleys after you?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Will you trust him, because his strength is great? Or will you leave to him your labour?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Will you confide in him, that he will bring home your seed, and gather the grain of your threshing floor?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 “The wings of the ostrich wave proudly, but are they the feathers and plumage of love?
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 For she leaves her eggs on the earth, warms them in the dust,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 and forgets that the foot may crush them, or that the wild animal may trample them.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 She deals harshly with her young ones, as if they were not hers. Though her labour is in vain, she is without fear,
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 because God has deprived her of wisdom, neither has he imparted to her understanding.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 When she lifts up herself on high, she scorns the horse and his rider.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 “Have you given the horse might? Have you clothed his neck with a quivering mane?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Have you made him to leap as a locust? The glory of his snorting is awesome.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 He paws in the valley, and rejoices in his strength. He goes out to meet the armed men.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He mocks at fear, and is not dismayed, neither does he turn back from the sword.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 The quiver rattles against him, the flashing spear and the javelin.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 He eats up the ground with fierceness and rage, neither does he stand still at the sound of the shofar.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 As often as the shofar sounds he snorts, ‘Aha!’ He smells the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 “Is it by your wisdom that the hawk soars, and stretches her wings towards the south?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Is it at your command that the eagle mounts up, and makes his nest on high?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 On the cliff he dwells and makes his home, on the point of the cliff and the stronghold.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 From there he spies out the prey. His eyes see it afar off.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 His young ones also suck up blood. Where the slain are, there he is.”
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
