Job 10
1 “My soul is weary of my life. I will give free course to my complaint. I will speak in the bitterness of my soul.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 I will tell God, ‘Do not condemn me. Show me why you contend with me.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Is it good to you that you should oppress, that you should despise the work of your hands, and smile on the counsel of the wicked?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Do you have eyes of flesh? Or do you see as man sees?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Are your days as the days of mortals, or your years as man’s years,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 that you enquire after my iniquity, and search after my sin?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 Although you know that I am not wicked, there is no one who can deliver out of your hand.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 “‘Your hands have framed me and fashioned me altogether, yet you destroy me.
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Remember, I beg you, that you have fashioned me as clay. Will you bring me into dust again?
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Haven’t you poured me out like milk, and curdled me like cheese?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 You have clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 You have granted me life and loving kindness. Your visitation has preserved my spirit.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 Yet you hid these things in your heart. I know that this is with you:
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 if I sin, then you mark me. You will not acquit me from my iniquity.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 If I am wicked, woe to me. If I am righteous, I still will not lift up my head, being filled with disgrace, and conscious of my affliction.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 If my head is held high, you hunt me like a lion. Again you show yourself powerful to me.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 You renew your witnesses against me, and increase your indignation on me. Changes and warfare are with me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 “‘Why, then, have you brought me out of the womb? I wish I had given up the spirit, and no eye had seen me.
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 I should have been as though I had not been. I should have been carried from the womb to the grave.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Aren’t my days few? Stop! Leave me alone, that I may find a little comfort,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 before I go where I will not return from, to the land of darkness and of the shadow of death;
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 the land dark as midnight, of the shadow of death, without any order, where the light is as midnight.’”
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
