Job 7
1 “Isn’t a man forced to labor on earth? Aren’t his days like the days of a hired hand?
Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
2 As a servant who earnestly desires the shadow, as a hireling who looks for his wages,
Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
3 so I am made to possess months of misery, wearisome nights are appointed to me.
so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
4 When I lie down, I say, ‘When will I arise, and the night be gone?’ I toss and turn until the dawning of the day.
Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
5 My flesh is clothed with worms and clods of dust. My skin closes up, and breaks out afresh.
Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
6 My days are swifter than a weaver’s shuttle, and are spent without hope.
Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
7 Oh remember that my life is a breath. My eye will no more see good.
Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
8 The eye of him who sees me will see me no more. Your eyes will be on me, but I will not be.
Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
9 As the cloud is consumed and vanishes away, so he who goes down to Sheol will come up no more. (Sheol h7585)
Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)
10 He will return no more to his house, neither will his place know him any more.
snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
11 “Therefore I will not keep silent. I will speak in the anguish of my spirit. I will complain in the bitterness of my soul.
Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
12 Am I a sea, or a sea monster, that you put a guard over me?
Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
13 When I say, ‘My bed will comfort me. My couch will ease my complaint,’
Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
14 then you scare me with dreams and terrify me through visions,
då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
15 so that my soul chooses strangling, death rather than my bones.
so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
16 I loathe my life. I don’t want to live forever. Leave me alone, for my days are but a breath.
D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
17 What is man, that you should magnify him, that you should set your mind on him,
Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
18 that you should visit him every morning, and test him every moment?
heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
19 How long will you not look away from me, nor leave me alone until I swallow down my spittle?
Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
20 If I have sinned, what do I do to you, you watcher of men? Why have you set me as a mark for you, so that I am a burden to myself?
Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
21 Why do you not pardon my disobedience, and take away my iniquity? For now will I lie down in the dust. You will seek me diligently, but I will not be.”
Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
