Job 10
1 “My soul is weary of my life. I will give free course to my complaint. I will speak in the bitterness of my soul.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 I will tell God, ‘Do not condemn me. Show me why you contend with me.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Is it good to you that you should oppress, that you should despise the work of your hands, and smile on the counsel of the wicked?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Do you have eyes of flesh? Or do you see as man sees?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 Are your days as the days of mortals, or your years as man’s years,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 that you inquire after my iniquity, and search after my sin?
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 Although you know that I am not wicked, there is no one who can deliver out of your hand.
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 “‘Your hands have framed me and fashioned me altogether, yet you destroy me.
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Remember, I beg you, that you have fashioned me as clay. Will you bring me into dust again?
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Haven’t you poured me out like milk, and curdled me like cheese?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 You have clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 You have granted me life and loving kindness. Your visitation has preserved my spirit.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Yet you hid these things in your heart. I know that this is with you:
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 if I sin, then you mark me. You will not acquit me from my iniquity.
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 If I am wicked, woe to me. If I am righteous, I still will not lift up my head, being filled with disgrace, and conscious of my affliction.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 If my head is held high, you hunt me like a lion. Again you show yourself powerful to me.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 You renew your witnesses against me, and increase your indignation on me. Changes and warfare are with me.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 “‘Why, then, have you brought me out of the womb? I wish I had given up the spirit, and no eye had seen me.
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 I should have been as though I had not been. I should have been carried from the womb to the grave.
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Aren’t my days few? Stop! Leave me alone, that I may find a little comfort,
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 before I go where I will not return from, to the land of darkness and of the shadow of death;
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 the land dark as midnight, of the shadow of death, without any order, where the light is as midnight.’”
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
