Hebrews 3
1 Therefore, holy brothers, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession: Jesus,
Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
2 who was faithful to him who appointed him, as also Moses was in all his house.
han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
3 For he has been counted worthy of more glory than Moses, because he who built the house has more honour than the house.
For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
4 For every house is built by someone; but he who built all things is God.
Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
5 Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken,
Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
6 but Christ is faithful as a Son over his house. We are his house, if we hold fast our confidence and the glorying of our hope firm to the end.
men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
7 Therefore, even as the Holy Spirit says, “Today if you will hear his voice,
Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
8 don’t harden your hearts as in the rebellion, in the day of the trial in the wilderness,
so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
9 where your fathers tested me and tried me, and saw my deeds for forty years.
der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
10 Therefore I was displeased with that generation, and said, ‘They always err in their heart, but they didn’t know my ways.’
Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
11 As I swore in my wrath, ‘They will not enter into my rest.’”
so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
12 Beware, brothers, lest perhaps there might be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God;
Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
13 but exhort one another day by day, so long as it is called “today”, lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin.
Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
14 For we have become partakers of Christ, if we hold the beginning of our confidence firm to the end,
For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
15 while it is said, “Today if you will hear his voice, don’t harden your hearts, as in the rebellion.”
Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
16 For who, when they heard, rebelled? Wasn’t it all those who came out of Egypt led by Moses?
kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
17 With whom was he displeased forty years? Wasn’t it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
18 To whom did he swear that they wouldn’t enter into his rest, but to those who were disobedient?
Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
19 We see that they weren’t able to enter in because of unbelief.
So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
