Ezekiel 19
1 “Moreover, take up a lamentation for the princes of Israel,
Og du, set i med ein syrgjesong um Israels fyrstar
2 and say, ‘What was your mother? A lioness. She couched amongst lions, in the middle of the young lions she nourished her cubs.
og seg: «Kvar er mor di? Ei løvemor. Millom løvor ho låg, i ungløve-lag sine ungar ho ol.
3 She brought up one of her cubs. He became a young lion. He learnt to catch the prey. He devoured men.
Og ho tamde upp ungen den eine, han vart ungløva, han, og han lærde å riva til seg ran; menner han åt.
4 The nations also heard of him. He was taken in their pit; and they brought him with hooks to the land of Egypt.
Og folkeslag høyrde um honom; han vart fanga i deira grav, og med naseringar på vart han førd til Egypt.
5 “‘Now when she saw that she had waited, and her hope was lost, then she took another of her cubs, and made him a young lion.
Og ho såg det - for ho stunda -: Hennar von var spilt. So tok ho ein til av sine ungar, honom sette ho til løva å vera.
6 He went up and down amongst the lions. He became a young lion. He learnt to catch the prey. He devoured men.
Og han sveiv ikring millom løvor, ei ungløva sjølv. Og han lærde å røva til seg ran; menner åt han.
7 He knew their palaces, and laid waste their cities. The land was desolate with its fullness, because of the noise of his roaring.
Og han skjemde enkjorne deira, og han lagde deira byar øyde. Og landet med alt som var i det tok fæla av buringi hans.
8 Then the nations attacked him on every side from the provinces. They spread their net over him. He was taken in their pit.
Då gjekk dei imot honom, folki frå fylki rundt ikring, og breidde sitt garn yver honom. Han vart fanga i deira grav.
9 They put him in a cage with hooks, and brought him to the king of Babylon. They brought him into strongholds, so that his voice should no more be heard on the mountains of Israel.
Og dei sette honom i bur, med naseringar på, og førde honom til kongen i Babel. So sette dei honom i tjukkmura borger, for at ein aldri meir skulde høyra hans røyst burtpå Israelsfjelli.
10 “‘Your mother was like a vine in your blood, planted by the waters. It was fruitful and full of branches by reason of many waters.
Medan du fekk vera i ro, var di mor som eit vintre, planta attmed vatn, rikt på frukt og på greiner av alt det vatnet det hadde.
11 It had strong branches for the sceptres of those who ruled. Their stature was exalted amongst the thick boughs. They were seen in their height with the multitude of their branches.
Og det fekk sterke greiner til hovdingestavar, og høgt voks det upp millom skyer, og det var audsynt for si høgd og for rankorne mange.
12 But it was plucked up in fury. It was cast down to the ground, and the east wind dried up its fruit. Its strong branches were broken off and withered. The fire consumed them.
Då vart det rive upp i harm og kasta på jordi, og austanvinden forturka frukti. Greinerne dei sterke vart rivne av og torna, elden øydde deim ut.
13 Now it is planted in the wilderness, in a dry and thirsty land.
Og no er det planta i audni, i eit land so turt og tyrst.
14 Fire has gone out of its branches. It has devoured its fruit, so that there is in it no strong branch to be a sceptre to rule.’ This is a lamentation, and shall be for a lamentation.”
Og eld gjekk ut frå den kvistute grein, han øydde frukti. Og det hev ikkje meir nokor sterk grein til hovdingstav.» - Ein syrgjesong er det, og til ein syrgjesong vart det.
