Acts 27
1 Now when it was decided that we should sail for Italy, they handed over Paul and a few other prisoners into the custody of Julius, a Captain of the Augustan battalion;
Tiden kom da vi skulle reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon.
2 and going on board a ship of Adramyttium which was about to sail to the ports of the province of Asia, we put to sea; Aristarchus, the Macedonian, from Thessalonica, forming one of our party.
Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia.
3 The next day we put in at Sidon. There Julius treated Paul with thoughtful kindness and allowed him to visit his friends and profit by their generous care.
Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres.
4 Putting to sea again, we sailed under the lee of Cyprus, because the winds were against us;
Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros.
5 and, sailing the whole length of the sea that lies off Cilicia and Pamphylia, we reached Myra in Lycia.
Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia.
6 There Julius found an Alexandrian ship bound for Italy, and put us on board of her.
Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.
7 It took several days of slow sailing for us to come with difficulty off Cnidus; from which point, as the wind did not allow us to get on in the direct course, we ran under the lee of Crete by Salmone.
I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta.
8 Then, coasting along with difficulty, we reached a place called 'Fair Havens,' near the town of Lasea.
Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.
9 Our voyage thus far had occupied a considerable time, and the navigation being now unsafe and the Fast also already over, Paul warned them.
Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten. Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet
10 "Sirs," he said, "I perceive that before long the voyage will be attended with danger and heavy loss, not only to the cargo and the ship but to our own lives also."
og sa:”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!”
11 But Julius let himself be persuaded by the pilot and by the owner rather than by Paul's arguments;
Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus.
12 and as the harbour was inconvenient for wintering in, the majority were in favour of putting out to sea, to try whether they could get to Phoenix--a harbour on the coast of Crete facing north-east and south-east--to winter there.
Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.
13 And a light breeze from the south sprang up, so that they supposed they were now sure of their purpose. So weighing anchor they ran along the coast of Crete, hugging the shore.
Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.
14 But it was not long before a furious north-east wind, coming down from the mountains, burst upon us and carried the ship out of her course.
Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.
15 She was unable to make headway against the gale; so we gave up and let her drive.
16 Then we ran under the lee of a little island called Cauda, where we managed with great difficulty to secure the boat;
Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep.
17 and, after hoisting it on board, they used frapping-cables to undergird the ship, and, as they were afraid of being driven on the Syrtis quicksands, they lowered the gear and lay to.
Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.
18 But, as the storm was still violent, the next day they began to lighten the ship;
Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord.
19 and, on the third day, with their own hands they threw the ship's spare gear overboard.
Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst.
20 Then, when for several days neither sun nor stars were seen and the terrific gale still harassed us, the last ray of hope was now vanishing.
I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.
21 When for a long time they had taken but little food, Paul, standing up among them, said, "Sirs, you ought to have listened to me and not have sailed from Crete. You would then have escaped this suffering and loss.
Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa:”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet.
22 But now take courage, for there will be no destruction of life among you, but of the ship only.
Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt.
23 For there stood by my side, last night, an angel of the God to whom I belong, and whom also I worship,
I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener.
24 and he said, "'Dismiss all fear, Paul, for you must stand before Caesar; and God has granted you the lives of all who are sailing with you.'
Han sa:’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’
25 "Therefore, Sirs, take courage; for I believe God, and am convinced that things will happen exactly as I have been told.
Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt.
26 But we are to be stranded on a certain island."
Vi kommer til å drive i land på en øy.”
27 It was now the fourteenth night, and we were drifting through the Sea of Adria, when, about midnight, the sailors suspected that land was close at hand.
Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land.
28 So they hove the lead and found twenty fathoms of water; and after a short time they hove again and found fifteen fathoms.
De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter.
29 Then for fear of possibly running on rocks, they threw out four anchors from the stern and waited impatiently for daylight.
De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.
30 The sailors, however, wanted to make their escape from the ship, and had lowered the boat into the sea, pretending that they were going to lay out anchors from the bow.
Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen.
31 But Paul, addressing Julius and the soldiers, said, "Your lives will be sacrificed, unless these men remain on board."
Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa:”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.”
32 Then the soldiers cut the ropes of the ship's boat and let her fall off.
Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.
33 And continually, up till daybreak, Paul kept urging all on board to take some food. "This is the fourteenth day," he said, "that you have been anxiously waiting for the storm to cease, and have fasted, eating little or nothing.
Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise.”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han.
34 I therefore strongly advise you to take some food. This is essential for your safety. For not a hair will perish from the head of any one of you."
”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”
35 Having said this he took some bread, and, after giving thanks to God for it before them all, he broke it in pieces and began to eat it.
Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste.
36 This raised the spirits of all, and they too took food.
Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også.
37 There were 276 of us, crew and passengers, all told.
Det var 276 personer om bord.
38 After eating a hearty meal they lightened the ship by throwing the wheat overboard.
Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.
39 When daylight came, they tried in vain to recognise the coast. But an inlet with a sandy beach attracted their attention, and now their object was, if possible, to run the ship aground in this inlet.
Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der.
40 So they cut away the anchors and left them in the sea, unloosing at the same time the bands which secured the paddle-rudders. Then, hoisting the foresail to the wind, they made for the beach.
De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden.
41 But coming to a place where two seas met, they stranded the ship, and her bow sticking fast remained immovable, while the stern began to go to pieces under the heavy hammering of the sea.
Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.
42 Now the soldiers recommended that the prisoners should be killed, for fear some one of them might swim ashore and effect his escape.
Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.
43 But their Captain, bent on securing Paul's safety, kept them from their purpose and gave orders that those who could swim should first jump overboard and get to land;
Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land.
44 and that the rest should follow, some on planks, and others on various things from the ship. In this way they all got safely to land.
Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.
