Psalms 78
1 Maschil of Asaph. Give ear, O my people, [to] my law: incline your ear to the words of my mouth.
Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
2 I will open my mouth in a parable: I will utter dark sayings of old:
Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
3 Which we have heard and known, and our fathers have told us.
Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
4 We will not hide [them] from their children, showing to the generation to come the praises of the LORD, and his strength, and his wonderful works that he hath done.
det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
5 For he established a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, that they should make them known to their children:
Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
6 That the generation to come might know [them], [even] the children [who] should be born; [who] should arise and declare [them] to their children:
so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
7 That they might set their hope in God, and not forget the works of God, but keep his commandments:
og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
8 And might not be as their fathers, a stubborn and rebellious generation; a generation [that] set not their heart aright, and whose spirit was not steadfast with God.
og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
9 The children of Ephraim, [being] armed, [and] carrying bows, turned back in the day of battle.
Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
10 They kept not the covenant of God, and refused to walk in his law;
Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
11 And forgot his works, and his wonders that he had shown them.
Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
12 Marvelous things did he in the sight of their fathers, in the land of Egypt, [in] the field of Zoan.
For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
13 He divided the sea, and caused them to pass through; and he made the waters to stand as a heap.
Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
14 In the day-time also he led them with a cloud, and all the night with a light of fire.
Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
15 He cleaved the rocks in the wilderness, and gave [them] drink as [out of] the great depths.
Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
16 He brought streams also out of the rock, and caused waters to run down like rivers.
Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
17 And they sinned yet more against him by provoking the Most High in the wilderness.
Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
18 And they tempted God in their heart by asking food for their desire.
Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
19 Yes, they spoke against God; they said, Can God furnish a table in the wilderness?
Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
20 Behold, he smote the rock, that the waters gushed out, and the streams overflowed; can he give bread also? can he provide flesh for his people?
Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
21 Therefore the LORD heard [this], and was wroth: so a fire was kindled against Jacob, and anger also came up against Israel;
Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
22 Because they believed not in God, and trusted not in his salvation:
for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
23 Though he had commanded the clouds from above, and opened the doors of heaven,
Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
24 And had rained down manna upon them to eat, and had given them of the corn of heaven.
Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
25 Man ate angels' food: he sent them food to the full.
Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
26 He caused an east wind to blow in the heaven: and by his power he brought in the south wind.
Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
27 He rained flesh also upon them as dust, and feathered fowls like as the sand of the sea:
Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
28 And he let [it] fall in the midst of their camp, around their habitations.
og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
29 So they ate, and were well filled: for he gave them their own desire;
Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
30 They were not estranged from their desire: but while their meat [was] yet in their mouths,
Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
31 The wrath of God came upon them, and slew the fattest of them, and smote down the chosen [men] of Israel.
då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
32 For all this they sinned still, and believed not for his wondrous works.
Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
33 Therefore their days did he consume in vanity, and their years in trouble.
Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
34 When he slew them, then they sought him: and they returned and inquired early after God.
Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
35 And they remembered that God [was] their rock, and the high God their redeemer.
og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
36 Nevertheless they flattered him with their mouth, and they lied to him with their tongues.
Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
37 For their heart was not right with him, neither were they steadfast in his covenant.
Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
38 But he, [being] full of compassion, forgave [their] iniquity, and destroyed [them] not: yes, many a time he turned his anger away, and did not stir up all his wrath.
Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
39 For he remembered that they [were but] flesh; a wind that passeth away, and cometh not again.
Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
40 How oft did they provoke him in the wilderness, [and] grieve him in the desert!
Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
41 Yes, they turned back and tempted God, and limited the Holy One of Israel.
Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
42 They remembered not his hand, [nor] the day when he delivered them from the enemy.
Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
43 How he had wrought his signs in Egypt, and his wonders in the field of Zoan:
då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
44 And had turned their rivers into blood; and their floods, that they could not drink.
Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
45 He sent divers sorts of flies among them, which devoured them; and frogs, which destroyed them.
Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
46 He gave also their increase to the caterpillar, and their labor to the locust.
Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
47 He destroyed their vines with hail, and their sycamore trees with frost.
Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
48 He gave up their cattle also to the hail, and their flocks to hot thunderbolts.
Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
49 He cast upon them the fierceness of his anger, wrath, and indignation, and trouble, by sending evil angels [among them].
Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
50 He made a way to his anger; he spared not their soul from death, but gave their life over to the pestilence;
Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
51 And smote all the first-born in Egypt; the chief of [their] strength in the tabernacles of Ham:
Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
52 But made his own people to go forth like sheep, and guided them in the wilderness like a flock.
Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
53 And he led them on safely, so that they feared not: but the sea overwhelmed their enemies.
Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
54 And he brought them to the border of his sanctuary, [even to] this mountain, [which] his right hand had purchased.
Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
55 He cast out the heathen also before them, and divided them an inheritance by line, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.
Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
56 Yet they tempted and provoked the most high God, and kept not his testimonies:
Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
57 But turned back, and dealt unfaithfully like their fathers: they were turned aside like a deceitful bow.
Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
58 For they provoked him to anger with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.
Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
59 When God heard [this], he was wroth, and greatly abhorred Israel:
Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
60 So that he forsook the tabernacle of Shiloh, the tent [which] he placed among men;
Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
61 And delivered his strength into captivity, and his glory into the enemy's hand.
Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
62 He gave over his people also to the sword; and was wroth with his inheritance.
Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
63 The fire consumed their young men; and their maidens were not given to marriage.
Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
64 Their priests fell by the sword; and their widows made no lamentation.
Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
65 Then the LORD awaked as one out of sleep, [and] like a mighty man that shouteth by reason of wine.
Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
66 And he smote his enemies in the hinder part: he put them to a perpetual reproach.
Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
67 Moreover he refused the tabernacle of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim:
Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
68 But chose the tribe of Judah, the mount Zion which he loved.
Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
69 And he built his sanctuary like high [palaces], like the earth which he hath established for ever.
Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
70 He chose David also his servant, and took him from the sheep-folds:
Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
71 From following the ewes great with young he brought him to feed Jacob his people, and Israel his inheritance.
Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 So he fed them according to the integrity of his heart; and guided them by the skillfulness of his hands.
Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
