< Psalms 78 >

1 Maschil of Asaph. Give ear, O my people, [to] my law: incline your ear to the words of my mouth.
En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
2 I will open my mouth in a parable: I will utter dark sayings of old:
Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
3 Which we have heard and known, and our fathers have told us.
Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
4 We will not hide [them] from their children, showing to the generation to come the praises of the LORD, and his strength, and his wonderful works that he hath done.
det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
5 For he established a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, that they should make them known to their children:
Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
6 That the generation to come might know [them], [even] the children [who] should be born; [who] should arise and declare [them] to their children:
forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
7 That they might set their hope in God, and not forget the works of God, but keep his commandments:
og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
8 And might not be as their fathers, a stubborn and rebellious generation; a generation [that] set not their heart aright, and whose spirit was not steadfast with God.
og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
9 The children of Ephraim, [being] armed, [and] carrying bows, turned back in the day of battle.
Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
10 They kept not the covenant of God, and refused to walk in his law;
De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
11 And forgot his works, and his wonders that he had shown them.
og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
12 Marvelous things did he in the sight of their fathers, in the land of Egypt, [in] the field of Zoan.
For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.
13 He divided the sea, and caused them to pass through; and he made the waters to stand as a heap.
Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
14 In the day-time also he led them with a cloud, and all the night with a light of fire.
Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
15 He cleaved the rocks in the wilderness, and gave [them] drink as [out of] the great depths.
Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
16 He brought streams also out of the rock, and caused waters to run down like rivers.
Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
17 And they sinned yet more against him by provoking the Most High in the wilderness.
Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
18 And they tempted God in their heart by asking food for their desire.
Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
19 Yes, they spoke against God; they said, Can God furnish a table in the wilderness?
Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
20 Behold, he smote the rock, that the waters gushed out, and the streams overflowed; can he give bread also? can he provide flesh for his people?
Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
21 Therefore the LORD heard [this], and was wroth: so a fire was kindled against Jacob, and anger also came up against Israel;
Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
22 Because they believed not in God, and trusted not in his salvation:
fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
23 Though he had commanded the clouds from above, and opened the doors of heaven,
Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
24 And had rained down manna upon them to eat, and had given them of the corn of heaven.
Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
25 Man ate angels' food: he sent them food to the full.
Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.
26 He caused an east wind to blow in the heaven: and by his power he brought in the south wind.
Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
27 He rained flesh also upon them as dust, and feathered fowls like as the sand of the sea:
Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
28 And he let [it] fall in the midst of their camp, around their habitations.
og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
29 So they ate, and were well filled: for he gave them their own desire;
Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
30 They were not estranged from their desire: but while their meat [was] yet in their mouths,
De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
31 The wrath of God came upon them, and slew the fattest of them, and smote down the chosen [men] of Israel.
da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
32 For all this they sinned still, and believed not for his wondrous works.
Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
33 Therefore their days did he consume in vanity, and their years in trouble.
Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
34 When he slew them, then they sought him: and they returned and inquired early after God.
Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
35 And they remembered that God [was] their rock, and the high God their redeemer.
og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
36 Nevertheless they flattered him with their mouth, and they lied to him with their tongues.
Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
37 For their heart was not right with him, neither were they steadfast in his covenant.
Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
38 But he, [being] full of compassion, forgave [their] iniquity, and destroyed [them] not: yes, many a time he turned his anger away, and did not stir up all his wrath.
Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
39 For he remembered that they [were but] flesh; a wind that passeth away, and cometh not again.
Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
40 How oft did they provoke him in the wilderness, [and] grieve him in the desert!
Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
41 Yes, they turned back and tempted God, and limited the Holy One of Israel.
Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
42 They remembered not his hand, [nor] the day when he delivered them from the enemy.
De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
43 How he had wrought his signs in Egypt, and his wonders in the field of Zoan:
han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
44 And had turned their rivers into blood; and their floods, that they could not drink.
Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
45 He sent divers sorts of flies among them, which devoured them; and frogs, which destroyed them.
Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
46 He gave also their increase to the caterpillar, and their labor to the locust.
Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.
47 He destroyed their vines with hail, and their sycamore trees with frost.
Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
48 He gave up their cattle also to the hail, and their flocks to hot thunderbolts.
Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
49 He cast upon them the fierceness of his anger, wrath, and indignation, and trouble, by sending evil angels [among them].
Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
50 He made a way to his anger; he spared not their soul from death, but gave their life over to the pestilence;
Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
51 And smote all the first-born in Egypt; the chief of [their] strength in the tabernacles of Ham:
Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
52 But made his own people to go forth like sheep, and guided them in the wilderness like a flock.
Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
53 And he led them on safely, so that they feared not: but the sea overwhelmed their enemies.
Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
54 And he brought them to the border of his sanctuary, [even to] this mountain, [which] his right hand had purchased.
Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
55 He cast out the heathen also before them, and divided them an inheritance by line, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.
Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
56 Yet they tempted and provoked the most high God, and kept not his testimonies:
Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
57 But turned back, and dealt unfaithfully like their fathers: they were turned aside like a deceitful bow.
De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
58 For they provoked him to anger with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.
Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
59 When God heard [this], he was wroth, and greatly abhorred Israel:
Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
60 So that he forsook the tabernacle of Shiloh, the tent [which] he placed among men;
Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
61 And delivered his strength into captivity, and his glory into the enemy's hand.
Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
62 He gave over his people also to the sword; and was wroth with his inheritance.
Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
63 The fire consumed their young men; and their maidens were not given to marriage.
Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
64 Their priests fell by the sword; and their widows made no lamentation.
Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.
65 Then the LORD awaked as one out of sleep, [and] like a mighty man that shouteth by reason of wine.
Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
66 And he smote his enemies in the hinder part: he put them to a perpetual reproach.
Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
67 Moreover he refused the tabernacle of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim:
Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
68 But chose the tribe of Judah, the mount Zion which he loved.
men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
69 And he built his sanctuary like high [palaces], like the earth which he hath established for ever.
Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
70 He chose David also his servant, and took him from the sheep-folds:
Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
71 From following the ewes great with young he brought him to feed Jacob his people, and Israel his inheritance.
fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 So he fed them according to the integrity of his heart; and guided them by the skillfulness of his hands.
Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

< Psalms 78 >