Psalms 65
1 To the chief Musician, A Psalm [and] Song of David. Praise waiteth for thee, O God, in Zion: and to thee shall the vow be performed.
Til sangmesteren; en salme av David; en sang. Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt.
2 O thou that hearest prayer, to thee shall all flesh come.
Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød.
3 Iniquities prevail against me: [as for] our transgressions, thou shalt purge them away.
Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser.
4 Blessed [is the man whom] thou choosest, and causest to approach [to thee], [that] he may dwell in thy courts: we shall be satisfied with the goodness of thy house, [even] of thy holy temple.
Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.
5 [By] terrible things in righteousness wilt thou answer us, O God of our salvation; [who art] the confidence of all the ends of the earth, and of them that are afar off [upon] the sea:
Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte.
6 Who by his strength setteth fast the mountains; [being] girded with power:
Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.
7 Who stilleth the noise of the seas, the noise of their waves, and the tumult of the people.
Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder.
8 They also that dwell in the uttermost parts are afraid at thy tokens: thou makest the outgoings of the morning and evening to rejoice.
Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel.
9 Thou visitest the earth, and waterest it: thou greatly enrichest it with the river of God, [which] is full of water: thou preparest them corn, when thou hast so provided for it.
Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til.
10 Thou waterest the ridges of it abundantly: thou settlest the furrows of it: thou makest it soft with showers: thou blessest the springing of it.
Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde.
11 Thou crownest the year with thy goodness; and thy paths drop fatness.
Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme.
12 They drop [upon] the pastures of the wilderness: and the little hills rejoice on every side.
Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel.
13 The pastures are clothed with flocks; the valleys also are covered over with corn; they shout for joy, they also sing.
Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger.
