Lamentations 3
1 I [am] the man [that] hath seen affliction by the rod of his wrath.
Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 He hath led me, and brought [me into] darkness, but not [into] light.
Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Surely against me is he turned; he turneth his hand [against me] all the day.
Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 My flesh and my skin hath he made old; he hath broken my bones.
Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 He hath built against me, and compassed [me] with gall and labor.
Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 He hath set me in dark places, as [they that are] dead of old.
På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 He hath hedged me about, that I cannot get out: he hath made my chain heavy.
Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Also when I cry and shout, he shutteth out my prayer.
Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 He hath inclosed my ways with hewn stone, he hath made my paths crooked.
Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 He [was] to me [as] a bear lying in wait, [and as] a lion in secret places.
En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces: he hath made me desolate.
Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 He hath caused the arrows of his quiver to enter into my reins.
Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 I was a derision to all my people; [and] their song all the day.
Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 He hath filled me with bitterness, he hath made me drunken with wormwood.
Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 He hath also broken my teeth with gravel stones, he hath covered me with ashes.
Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 And thou hast removed my soul far off from peace: I forgat prosperity.
Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 And I said, My strength and my hope hath perished from the LORD:
og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 Remembering my affliction and my misery, the wormwood and the gall.
Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 My soul hath [them] still in remembrance, and is humbled in me.
Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 This I recall to my mind, therefore have I hope.
Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 [It is of] the LORD'S mercies that we are not consumed, because his compassions fail not.
Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 [They are] new every morning: great [is] thy faithfulness.
Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 The LORD [is] my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.
Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 The LORD [is] good to them that wait for him, to the soul [that] seeketh him.
Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 [It is] good that [a man] should both hope and quietly wait for the salvation of the LORD.
Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 [It is] good for a man that he should bear the yoke in his youth.
Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 He sitteth alone, and keepeth silence, because he hath borne [it] upon him.
at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham,
29 He putteth his mouth in the dust; if there may be hope.
at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 He giveth [his] cheek to him that smiteth him: he is filled full with reproach.
at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 For the LORD will not cast off for ever:
For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 But though he causeth grief, yet will he have compassion according to the multitude of his mercies.
men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 For he doth not afflict willingly nor grieve the children of men.
for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 To crush under his feet all the prisoners of the earth,
Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 To turn aside the right of a man before the face of the most High,
bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 To subvert a man in his cause, the LORD approveth not.
eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 Who [is] he [that] saith, and it cometh to pass, [when] the LORD commandeth [it] not?
Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Out of the mouth of the most High proceedeth not evil and good?
Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Why doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?
Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 Let us search and try our ways, and turn again to the LORD.
La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 Let us lift up our heart with [our] hands to God in the heavens.
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 We have transgressed and have rebelled: thou hast not pardoned.
Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 Thou hast covered with anger, and persecuted us: thou hast slain, thou hast not pitied.
Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Thou hast covered thyself with a cloud, that [our] prayer should not pass through.
Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 Thou hast made us [as] the offscouring and refuse in the midst of the people.
Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 All our enemies have opened their mouths against us.
De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 Fear and a snare is come upon us, desolation and destruction.
Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 My eye runneth down with rivers of water for the destruction of the daughter of my people.
Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 My eye trickleth down, and ceaseth not, without any intermission,
Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 Till the LORD shall look down, and behold from heaven.
før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 My eye affecteth my heart because of all the daughters of my city.
Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 My enemies chased me fiercely, like a bird without cause.
Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 They have cut off my life in the dungeon, and cast a stone upon me.
De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Waters flowed over my head; [then] I said, I am cut off.
Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 I called upon thy name, O LORD, out of the low dungeon.
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Thou hast heard my voice: hide not thy ear at my breathing, at my cry.
Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Thou drewest near in the day [that] I called upon thee: thou saidst, Fear not.
Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 O LORD, thou hast pleaded the causes of my soul; thou hast redeemed my life.
Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 O LORD, thou hast seen my wrong: judge thou my cause.
Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Thou hast seen all their vengeance [and] all their imaginations against me.
Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 Thou hast heard their reproach, O LORD, [and] all their imaginations against me;
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 The lips of those that rose up against me, and their device against me all the day.
mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Behold their sitting down, and their rising up; I [am] their music.
Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 Render to them a recompense, O LORD, according to the work of their hands.
Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Give them sorrow of heart, thy curse to them.
Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Persecute and destroy them in anger from under the heavens of the LORD.
Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.
