Job 7
1 [Is there] not an appointed time to man upon earth? [are not] his days also like the days of a hireling?
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 As a servant earnestly desireth the shadow, and as a hireling looketh for [the reward of] his work;
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro to the dawning of the day.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken and become lothsome.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days are swifter than a weaver's shuttle, and are spent without hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 O remember that my life [is] wind: my eye will no more see good.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 The eye of him that hath seen me shall see me no [more]: thy eyes [are] upon me, and I [am] not.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 [As] the cloud is consumed and vanisheth away: so he that goeth down to the grave shall come up no [more]. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 He shall return no more to his house, neither shall his place know him any more.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Therefore I will not restrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 [Am] I a sea, or a whale, that thou settest a watch over me?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaint;
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 Then thou scarest me with dreams, and terrifiest me through visions:
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 So that my soul chooseth strangling, [and] death rather than my life.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I lothe [it]; I would not live always: let me alone; for my days [are] vanity.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 What [is] man, that thou shouldst magnify him? and that thou shouldst set thy heart upon him?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 And [that] thou shouldst visit him every morning, [and] try him every moment?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 How long wilt thou not depart from me, nor let me alone till I swallow my spittle?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 I have sinned; what shall I do to thee, O thou preserver of men? why hast thou set me as a mark against thee, so that I am a burden to myself?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 And why dost thou not pardon my transgression, and take away my iniquity? for now shall I sleep in the dust; and thou shalt seek me in the morning, but I [shall] not [be].
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
