Job 4
1 Then Eliphaz the Temanite answered and said,
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 [If] we essay to commune with thee, wilt thou be grieved? but who can refrain from speaking?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Thy words have upheld him that was falling, and thou hast strengthened the feeble knees.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now it hath come upon thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 [Is] not [this] thy fear, thy confidence, thy hope, and the uprightness of thy ways?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Remember, I pray thee, who [ever] perished, being innocent? or where were the righteous cut off;
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 Even as I have seen, they that plow iniquity, and sow wickedness, reap the same.
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 By the blast of God they perish, and by the breath of his nostrils are they consumed.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 The old lion perisheth for lack of prey, and the stout lion's whelps are scattered abroad.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 Now a thing was secretly brought to me, and my ear received a small sound of it.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falleth on men.
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Fear came upon me, and trembling, which made all my bones to shake.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 Then a spirit passed before my face; the hair of my flesh stood up:
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 It stood still, but I could not discern its form: an image [was] before my eyes, [there was] silence, and I heard a voice, [saying],
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Shall mortal man be more just than God? shall a man be more pure than his maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Behold, he put no trust in his servants; and his angels he charged with folly:
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 How much less [in] them that dwell in houses of clay, whose foundation [is] in the dust, [who] are crushed before the moth?
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 They are destroyed from morning to evening: they perish for ever without any regarding [it].
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Doth not their excellence [which is] in them depart? they die, even without wisdom.
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
