Job 16
1 Then Job answered and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 I have heard many such things: miserable comforters [are] ye all.
Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Shall vain words have an end? or what emboldeneth thee that thou answerest?
Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 I also could speak as ye [do]: if your soul were in my soul's stead, I could heap up words against you, and shake my head at you.
Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 [But] I would strengthen you with my mouth and the moving of my lips should assuage [your grief].
jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
6 Though I speak, my grief is not assuaged: and [though] I forbear, what am I eased?
Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 But now he hath made me weary: thou hast made desolate all my company.
Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 And thou hast filled me with wrinkles, [which] is a witness [against me]: and my leanness rising up in me beareth witness to my face.
Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 He teareth [me] in his wrath, who hateth me: he gnasheth upon me with his teeth; my enemy sharpeneth his eyes upon me.
Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 They have gaped upon me with their mouth; they have smitten me upon the cheek reproachfully; they have gathered themselves against me.
De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
11 God hath delivered me to the ungodly, and turned me over into the hands of the wicked.
Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 I was at ease, but he hath broken me asunder: he hath also taken [me] by my neck, and shaken me to pieces, and set me up for his mark.
Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 His archers encompass me; he cleaveth my reins asunder, and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground.
Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 He breaketh me with breach upon breach, he runneth upon me like a giant.
Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 I have sewed sackcloth upon my skin, and defiled my horn in the dust.
Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
16 My face is foul with weeping, and on my eyelids [are] the shades of death;
mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Not for [any] injustice in my hands: also my prayer [is] pure.
Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 O earth, cover not thou my blood, and let my cry have no place.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
19 Also now, behold, my witness [is] in heaven, and my record [is] on high.
Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 My friends scorn me: [but] my eye poureth out [tears] to God.
Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 O that one might plead for a man with God, as a man [pleadeth] for his neighbor!
at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 When a few years are come, then I shall go the way [whence] I shall not return.
for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
