Song of Solomon 6
1 Where is thy beloved gone, O thou fairest among women? where is thy beloved turned aside? that we may seek him with thee.
«Kvar helst er han gjengen, din ven, du fagraste dros? Kvar helst hev din ven svive av, so me kann leita med deg?»
2 My beloved is gone down into his garden, to the beds of spices, to feed in the gardens, and to gather lilies.
«Min ven gjekk til hagen sin ned, til balsam-sengjer, til å gjæta i hagom og liljor sanka.»
3 I am my beloved’s, and my beloved is mine: he feedeth among the lilies.
«Min ven er min og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
4 Thou art beautiful, O my love, as Tirzah, comely as Jerusalem, terrible as an army with banners.
«Du er fager, du min hugnad, som Tirsa, som Jerusalem er du frid, som herfylgje ageleg.
5 Turn away thy eyes from me, for they have overcome me: thy hair is as a flock of goats that appear from Gilead.
Snu augo dine ifrå meg, for dei magtstel meg. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn.
6 Thy teeth are as a flock of sheep which go up from the washing, of which every one beareth twins, and there is not one barren among them.
Dine tenner ein flokk med sauer, komne upp or laug, med tvillingar alle, utan lamb er ingen.
7 As a piece of pomegranate are thy temples within thy locks.
Som eit granateple-brot din tinning glytter fram attum slør.
8 There are sixty queens, and eighty concubines, and virgins without number.
Seksti dronningar, åtteti fylgjekvende, av møyar ein endelaus lyd.
9 My dove, my undefiled is but one; she is the only one of her mother, she is the choice one of her that bore her. The daughters saw her, and blessed her; yea, the queens and the concubines, and they praised her.
Men ei einast’ mi duva, mi frægd, einaste barnet til mor, brikna hennar som henne åtte. Ho vert sælka av møyar, henne ser, av dronningar og fylgjekvende lova.»
10 Who is she that looketh forth as the morning, fair as the moon, clear as the sun, and terrible as an army with banners?
«Kven er ho som lik morgonroden gloser, som fullmånen fager, brikjeleg som sol, som herfylgje ageleg?»
11 I went down into the garden of nuts to see the fruits of the valley, and to see whether the vine flourished, and the pomegranates budded.
«Eg gjekk ned i natahagen, vilde sjå kor det grønkast i dale, vilde sjå um vintreet spratt, um granateple-treet bar blom.
12 Before I was aware, my soul made me like the chariots of Amminadib.
Eg visste’kje av, fyrr hugen meg drog og meg sette på mitt gjæve folks vogn.»
13 Return, return, O Shulamite; return, return, that we may look upon thee. What will ye see in the Shulamite? As it were the company of two armies.
«Å, snu deg, snu deg, Sulammit! Snu deg, snu deg, so me deg ser.» «Kva er det å sjå på Sulammit?» «Ein dans som i Mahanajim.»
