Job 39
1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? or canst thou mark when the hinds do calve?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Canst thou number the months that they fulfil? or knowest thou the time when they bring forth?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 They bow themselves, they bring forth their young ones, they cast out their sorrows.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Their young ones are become strong, they grow strong with grain; they go forth, and return not to them.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Who hath sent out the wild donkey free? or who hath loosed the bands of the wild donkey?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 Whose house I have made the wilderness, and the barren land his dwellings.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He scorneth the multitude of the city, neither regardeth he the crying of the driver.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Will the unicorn be willing to serve thee, or abide by thy crib?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Canst thou bind the unicorn with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Wilt thou trust him, because his strength is great? or wilt thou leave thy labour to him?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Wilt thou believe him, that he will bring home thy seed, and gather it into thy barn?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 Gavest thou the goodly wings to the peacocks? or wings and feathers to the ostrich?
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 Which leaveth her eggs in the earth, and warmeth them in the dust,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may break them.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 She is hardened against her young ones, as though they were not hers: her labour is in vain without fear;
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 Because God hath withheld wisdom from her, neither hath he imparted to her understanding.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 When she lifteth herself on high, she scorneth the horse and his rider.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Hast thou given the horse strength? hast thou clothed his neck with thunder?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Canst thou make him afraid as a grasshopper? the glory of his nostrils is terrible.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: he goeth on to meet the armed men.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He mocketh at fear, and is not dismayed; neither turneth he back from the sword.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 The quiver rattleth against him, the glittering spear and the shield.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 He swalloweth the ground with fierceness and rage: neither believeth he that it is the sound of the trumpet.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 He saith among the trumpets, Ha, ha; and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Doth the hawk fly by thy wisdom, and stretch her wings toward the south?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the strong place.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 From there she seeketh the prey, and her eyes behold afar off.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 Her young ones also suck up blood: and where the slain are, there is she.
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
