Job 3
1 After this Job opened his mouth, and cursed his day.
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 And Job spoke, and said,
Job tok til orde og sa:
3 Let the day perish when I was born, and the night in which it was said, There is a man child conceived.
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Let that day be darkness; let not God regard it from above, neither let the light shine upon it.
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Let darkness and the shadow of death stain it; let a cloud dwell upon it; let the blackness of the day terrify it.
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 As for that night, let darkness seize upon it; let it not be joined to the days of the year, let it not come into the number of the months.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Lo, let that night be solitary, let no joyful voice come in it.
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Let them curse it that curse the day, who are ready to raise up their mourning.
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Let the stars of its twilight be dark; let it look for light, but have none; neither let it see the dawning of the day:
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Because it shut not up the doors of my mother’s womb, nor hid sorrow from my eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Why died I not from the womb? why did I not give up the ghost when I came out of the womb?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Why did the knees receive me? or why the breasts that I should be nursed?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 For now should I have lain still and been quiet, I should have slept: then had I been at rest,
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 With kings and counsellors of the earth, who built desolate places for themselves;
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Or with princes that had gold, who filled their houses with silver:
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Or as an hidden untimely birth I had not been; as infants which never saw light.
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 There the wicked cease from troubling; and there the weary are at rest.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 There the prisoners rest together; they hear not the voice of the oppressor.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 The small and great are there; and the servant is free from his master.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Why is light given to him that is in misery, and life to the bitter in soul;
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Who long for death, but it cometh not; and dig for it more than for hid treasures;
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Who rejoice exceedingly, and are glad, when they can find the grave?
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 Why is light given to a man whose way is hid, and whom God hath hedged in?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For my sighing cometh before I eat, and my roarings are poured out like the waters.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For the thing which I greatly feared hath come upon me, and that which I feared hath come to me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 I was not in safety, neither had I rest, neither was I quiet; yet trouble came.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
