Job 24
1 Why, seeing times are not hid from the Almighty, do they that know him not see his days?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 Some remove the landmarks; they violently take away flocks, and their feed.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 They drive away the donkey of the fatherless, they take the widow’s ox for a pledge.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 They turn the needy out of the way: the poor of the earth hide themselves together.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 Behold, as wild donkeys in the desert, they go forth to their work; rising early for a prey: the wilderness yieldeth food for them and for their children.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 They reap every one his grain in the field: and they gather the vintage of the wicked.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 They cause the naked to lodge without clothing, that they have no covering in the cold.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 They are wet with the showers of the mountains, and embrace the rock for want of a shelter.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 They pluck the fatherless from the breast, and take a pledge of the poor.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 They cause him to go naked without clothing, and they take away the sheaf from the hungry;
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 Who make oil within their walls, and tread their winepresses, and suffer thirst.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 Men groan from out of the city, and the soul of the wounded crieth out: yet God layeth not folly to them.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 They are of those that rebel against the light; they know not its ways, nor abide in its paths.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 The murderer rising with the light killeth the poor and needy, and in the night is as a thief.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, saying, No eye shall see me: and disguiseth his face.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 In the dark they dig through houses, which they had marked for themselves in the daytime: they know not the light.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 For the morning is to them even as the shadow of death: if one knoweth them, they are in the terrors of the shadow of death.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 He is swift as the waters; their portion is cursed in the earth: he beholdeth not the way of the vineyards.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 The womb shall forget him; the worm shall feed sweetly on him; he shall be no more remembered; and wickedness shall be broken as a tree.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 He wrongeth the barren that beareth not: and doeth not good to the widow.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 He draweth also the mighty with his power: he riseth up, and no man is sure of life.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Though it is given him to be in safety, on which he resteth; yet his eyes are upon their ways.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 They are exalted for a little while, but are gone and brought low; they are taken out of the way as all others, and cut off as the tops of the heads of grain.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 And if it is not so now, who will make me a liar, and make my speech of no worth?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»
