Job 2
1 Again there was a day when the sons of God came to present themselves before the LORD, and Satan came also among them to present himself before the LORD.
So hende det ein dag, at gudssønerne kom og stelte seg fram for Herren att, og Satan var millom deim og stelte seg fram for Herren.
2 And the LORD said to Satan, From where comest thou? And Satan answered the LORD, and said, From going to and fro on the earth, and from walking up and down upon it.
Og Herren spurde Satan: «Kvar kjem du ifrå?» «Eg hev fare og svive ikring på jordi, » svara Satan.
3 And the LORD said to Satan, Hast thou considered my servant Job, that there is none like him on the earth, a perfect and an upright man, one that feareth God, and turneth away from evil? and still he holdeth fast his integrity, although thou didst move me against him, to destroy him without cause.
Då spurde Herren honom: «Hev du gjeve ans på Job, tenaren min? For liken hans finst ikkje på jordi, slik ein ærleg og rettvis ein mann som han er, og so som han ottast Gud og held seg frå det som vondt er. Han er endå like ærleg, so du hev eggja meg upp til å tyna honom utan grunn.»
4 And Satan answered the LORD, and said, Skin for skin, even, all that a man hath will he give for his life.
Då sagde Satan til Herren: «Hud for hud; ein mann gjev gjerne alt han eig når han berre bergar livet.
5 But put forth thy hand now, and touch his bone and his flesh, and he will curse thee to thy face.
Men rett ut handi di og rør ved beini og holdet hans - han skal so visst banna deg upp i andlitet.»
6 And the LORD said to Satan, Behold, he is in thy hand; but save his life.
Då sagde Herren til Satan: «Han er i di magt; men spar livet hans!»
7 So Satan went forth from the presence of the LORD, and smote Job with severe boils from the sole of his foot to his crown.
So gjekk Satan burt frå Herren; og han slo Job med vonde svullar frå hovud til hæl;
8 And he took a potsherd to scrape himself with; and he sat down among the ashes.
og han tok seg eit skålbrot og skrapa seg med der han sat i oskedungen.
9 Then said his wife to him, Dost thou still retain thy integrity? curse God, and die.
Då sagde kona hans til honom: «Er du endå ulasteleg? Banna Gud, so du kann få døy!»
10 But he said to her, Thou speakest as one of the foolish women speaketh. What? shall we receive good at the hand of God, and shall we not receive evil? In all this did not Job sin with his lips.
Men han svara henne: «Du talar som ei fåvis kvinna. Me tek imot av Gud det gode, skal me’kje taka og det vonde?» Tråss i alt dette synda ikkje Job med lipporne sine.
11 Now when Job’s three friends heard of all this evil that had come upon him, they came every one from his own place; Eliphaz the Temanite, and Bildad the Shuhite, and Zophar the Naamathite: for they had made an appointment together to come to mourn with him and to comfort him.
Tri vener til Job fekk høyra um den ulukka som hadde kome yver honom; dei kom kvar frå sin heimstad, Elifaz frå Teman, Bildad frå Suah, og Sofar frå Na’ama, og dei avtala seg imillom at dei skulde ganga til honom for å syna honom samhug og trøysta honom.
12 And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they raised their voice, and wept; and they tore every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Men alt på langt fråstand såg dei at han var heilt ukjenneleg; og dei sette i og gret og reiv sund kapporne sine og kasta mold yver hovudi upp i lufti.
13 So they sat down with him upon the ground seven days and seven nights, and none spoke a word to him: for they saw that his grief was very great.
Og dei sat hjå honom på jordi i sju dagar og sju næter; og ingen av deim sagde eit ord til honom, for dei såg at han pintest hardt.
