Job 10
1 My soul is weary of my life; I will leave my complaint upon myself; I will speak in the bitterness of my soul.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 I will say to God, Do not condemn me; show me why thou contendest with me.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Is it good to thee that thou shouldest oppress, that thou shouldest despise the work of thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Hast thou eyes of flesh? or seest thou as man seeth?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Are thy days as the days of man? are thy years as man’s days,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 That thou enquirest after my iniquity, and searchest after my sin?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 Thou knowest that I am not wicked; and there is none that can deliver out of thy hand.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Thy hands have made me and fashioned me in all my parts; yet thou dost destroy me.
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Remember, I beseech thee, that thou hast made me as the clay; and wilt thou bring me into dust again?
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Hast thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 Thou hast clothed me with skin and flesh, and hast fenced me with bones and sinews.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Thou hast granted me life and favour, and thy care hath preserved my spirit.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 And these things hast thou hid in thy heart: I know that this is with thee.
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 If I sin, then thou markest me, and thou wilt not acquit me from my iniquity.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 If I be wicked, woe to me; and if I be righteous, yet will I not lift up my head. I am full of confusion; therefore see thou my affliction;
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 For it increaseth. Thou huntest me as a fierce lion: and again thou showest thyself marvellous upon me.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 Thou renewest thy witnesses against me, and increasest thy indignation upon me; changes and war are against me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Why then hast thou brought me forth from the womb? O that I had given up the ghost, and no eye had seen me!
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Are not my days few? cease then, and let me alone, that I may take comfort a little,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 Before I go to the place from which I shall not return, even to the land of darkness and the shadow of death;
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 A land of darkness, as darkness itself; and of the shadow of death, without any order, and where the light is as darkness.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
