Genesis 12
1 Now the LORD had said to Abram, Depart from thy country, and from thy kindred, and from thy father’s house, to a land that I will show thee:
Då sagde Herren til Abram: «Far no du ut or landet ditt, burt ifrå folket og farshuset ditt, og til det landet som eg vil syna deg.
2 And I will make of thee a great nation, and I will bless thee, and make thy name great; and thou shalt be a blessing:
Og eg vil gjera deg til eit stort folk, og velsigna deg, og gjera namnet ditt stort. Du skal verta ei velsigning!
3 And I will bless them that bless thee, and curse him that curseth thee: and in thee shall all families of the earth be blessed.
Og eg vil velsigna deim som velsignar deg, og den som bannar deg, vil eg forbanna; og i deg skal alle folk på jordi velsignast.»
4 So Abram departed, as the LORD had spoken to him; and Lot went with him: and Abram was seventy and five years old when he departed from Haran.
So tok Abram ut, som Herren hadde sagt honom fyre, og Lot var med honom. Og Abram var fem og sytti år gamall, då han flutte frå Kharan.
5 And Abram took Sarai his wife, and Lot his brother’s son, and all their substance that they had gathered, and the souls that they had gotten in Haran; and they went to go forth into the land of Canaan; and into the land of Canaan they came.
Og Abram tok med seg Saraj, kona si, og Lot, brorson sin, og alt godset dei hadde vunne, og det folket dei hadde fenge i Kharan, og dei tok ut og vilde fara til Kana’ans-land, og dei kom til Kana’ans-land.
6 And Abram passed through the land to the place of Sichem, to the plain of Moreh. And the Canaanite was then in the land.
Og Abram for framigjenom landet, alt til Sikemsbygdi, til Spåmannseiki. Og kananitarne budde då der i landet.
7 And the LORD appeared to Abram, and said, To thy seed will I give this land: and there he built an altar to the LORD, who appeared to him.
Då synte Herren seg for Abram og sagde: «Dette landet vil eg gjeva ætti di!» Og Abram bygde der eit altar for Herren, som hadde synt seg for honom.
8 And he departed from there to a mountain on the east of Bethel, and pitched his tent, having Bethel on the west, and Ai on the east: and there he built an altar to the LORD, and called upon the name of the LORD.
Derifrå flutte han til fjelli austanfor Betel, og sette upp tjeldbudi si so han hadde Betel i vest og Aj i aust. Og der bygde han Herren eit altar, og kalla på Herren.
9 And Abram journeyed, going on still toward the south.
Sidan muna Abram seg etter kvart framigjenom til sudlandet.
10 And there was a famine in the land: and Abram went down into Egypt to dwell there; for the famine was grievous in the land.
So vart det uår i landet. Då for Abram ned til Egyptarland, og vilde halda til der; for naudi var stor i landet.
11 And it came to pass, when he had come near to enter into Egypt, that he said to Sarai his wife, Behold now, I know that thou art a fair woman to look upon:
Då det leid so langt at dei mest var komne til Egyptarland, sagde han til Saraj, kona si: «Høyr no her du! Eg veit at du er ei fager kona.
12 Therefore it shall come to pass, when the Egyptians shall see thee, that they shall say, This is his wife: and they will kill me, but they will save thee alive.
Og det kjem til å ganga so, at når egyptarane fær sjå deg, so segjer dei: «Dette er kona hans, » og so slær dei meg i hel, men deg let dei liva.
13 Say, I pray thee, thou art my sister: that it may be well with me for thy sake; and my soul shall live because of thee.
Kjære deg, seg du er syster mi, so det kann ganga meg vel for di skuld, og eg ikkje skal missa livet!»
14 And it came to pass, that, when Abram had come into Egypt, the Egyptians beheld the woman that she was very fair.
Då so Abram kom fram til Egyptarland, såg egyptarane kona, og tykte ho var ovfager.
15 The princes also of Pharaoh saw her, and commended her before Pharaoh: and the woman was taken into Pharaoh’s house.
Og hovdingarne åt Farao såg henne, og rosa henne for Farao. So vart kona henta til huset åt Farao.
16 And he treated Abram well for her sake: and he had sheep, and oxen, and male donkeys, and male and female servants, and female donkeys, and camels.
Og Abram gjorde han vel imot for hennar skuld, og han fekk både sauer og naut og asen og drengjer og gjentor og asenfyljor og kamelar.
17 And the LORD afflicted Pharaoh and his house with great plagues because of Sarai Abram’s wife.
Men Herren søkte Farao og huset hans med svære plågor for Saraj skuld, kona hans Abram.
18 And Pharaoh called Abram, and said, What is this that thou hast done to me? why didst thou not tell me that she is thy wife?
Og Farao kalla Abram til seg og sagde: «Kva er det du hev gjort imot meg! Kvi let du meg ikkje vita at ho var kona di?
19 Why saidst thou, She is my sister? so I might have taken her to me for a wife: now therefore behold thy wife, take her, and go thy way.
Kvi sagde du at ho var syster di, so eg tok henne og vilde havt henne til kona? Sjå der hev du kona di! Tak henne og far din veg!»
20 And Pharaoh commanded his men concerning him: and they sent him away, and his wife, and all that he had.
Og Farao sette nokre menner til å fylgja honom ut or landet med kona hans og alt det han åtte.
