Exodus 5
1 And afterward Moses and Aaron went in, and told Pharaoh, Thus saith the LORD God of Israel, Let my people go, that they may hold a feast to me in the wilderness.
Sidan gjekk Moses og Aron fram for Farao og sagde: «So segjer Herren, Israels Gud: «Lat folket mitt fara, so dei kann halda høgtid for meg i øydemarki!»»
2 And Pharaoh said, Who is the LORD, that I should obey his voice to let Israel go? I know not the LORD, neither will I let Israel go.
Då sagde Farao: «Kva er det for ein «Herre» som eg skal lyda, og lata Israel fara? Eg kjenner ikkje den «Herren», og eg vil ikkje lata Israel fara heller.»
3 And they said, The God of the Hebrews hath met with us: let us go, we pray thee, three days’ journey into the desert, and sacrifice to the LORD our God; lest he fall upon us with pestilence, or with the sword.
«Hebræarguden hev møtt oss!» svara dei. «Gode, gjev oss lov å fara tri dagsleider ut i øydemarki og ofra til Herren, vår Gud, so han ikkje skal koma yver oss med sott eller sverd!»
4 And the king of Egypt said to them, Why do ye, Moses and Aaron, loose the people from their works? go to your burdens.
Då sagde egyptarkongen til deim: «Moses og Aron, kvi hefter de folket burt frå det dei hev å gjera? Gakk til arbeidet dykkar!
5 And Pharaoh said, Behold, the people of the land now are many, and ye make them rest from their burdens.
De ser kor mykje folk her er i landet no, » sagde Farao, «og so vil de lokka deim til å leggja ned arbeidet sitt!»
6 And Pharaoh commanded the same day the taskmasters of the people, and their officers, saying,
Og same dagen sagde Farao det til futarne og formennerne for arbeidsfolket:
7 Ye shall no more give the people straw to make brick, as before: let them go and gather straw for themselves.
«Heretter skal de ikkje gjeva folket halm til mursteinen, som de fyrr hev gjort. Dei skal sjølve ganga og sanka seg halm.
8 And the number of the bricks, which they made before, ye shall lay upon them; ye shall not diminish any of it: for they are idle; therefore they cry, saying, Let us go and sacrifice to our God.
Men like mykje murstein skal de krevja av deim no som fyrr; de skal ikkje slå av på talet. For dei er late; difor skrik dei og segjer: «Me vil av og ofra til Guden vår.»
9 Let more work be laid upon the men, that they may labour in it; and let them not regard vain words.
Legg tyngre arbeid på kararne, so dei hev nok å gjera, og ikkje fer etter lygjerødor!»
10 And the taskmasters of the people went out, and their officers, and they spoke to the people, saying, Thus saith Pharaoh, I will not give you straw.
So gjekk futarne og arbeidsformennerne ut, og sagde til folket: «So segjer Farao: «Eg gjev dykk ikkje halm lenger.
11 Go ye, get for yourselves straw where ye can find it: yet not any of your work shall be diminished.
Gakk sjølve og finn dykk halm kvar de kann! Men i arbeidet dykkar fær de ikkje noko avslag.»»
12 So the people were scattered abroad throughout all the land of Egypt to gather stubble instead of straw.
Då spreidde folket seg utyver heile Egyptarland, og sanka helma til å bruka i staden for halmen.
13 And the taskmasters hastened them, saying, Fulfil your works, your daily tasks, as when there was straw.
Men futarne dreiv på og sagde: «Gjer arbeidet dykkar ferdigt, fullt dagsverk til kvar dag, som då de hadde halm for hand!»
14 And the officers of the children of Israel, which Pharaoh’s taskmasters had set over them, were beaten, and demanded, Why have ye not fulfilled your task in making brick both yesterday and to day, as before?
Og arbeidsformennerne som futarne åt Farao hadde sett yver Israels-folket, fekk hogg, og futarne sagde: «Kvi hev de ikkje gjort ifrå dykk ålaget dykkar anten i går eller i dag, som de fyrr gjorde?»
15 Then the officers of the children of Israel came and cried to Pharaoh, saying, Why dealest thou thus with thy servants?
Då gjekk arbeidsformennerne til Farao, og kjærde seg for honom og sagde: «Kvi fer du soleis med tenarane dine?
16 There is no straw given to thy servants, and they say to us, Make brick: and, behold, thy servants are beaten; but the fault is in thy own people.
Halm fær me ikkje, og like vel segjer dei til oss: «Gjer murstein!» Og so fær me hogg, endå det er dine folk som hev skuldi.»
17 But he said, Ye are idle, ye are idle: therefore ye say, Let us go and sacrifice to the LORD.
Men han sagde: «Late er de, late! Difor segjer de: «Me vil av og ofra til Herren!»
18 Go therefore now, and work; for there shall no straw be given you, yet shall ye deliver the number of bricks.
Gakk no av og arbeid! Og halm fær de ikkje, men mursteinen skal de greida, talet fullt!»
19 And the officers of the children of Israel saw that they were in trouble, after it was said, Ye shall not diminish the number of your bricks of your daily task.
Arbeidsformennerne vart ille ved, då dei fekk høyra dei ordi: «De fær ikkje noko avslag på mursteinen dykkar, fullt dagsverk til kvar dag!»
20 And they met Moses and Aaron, who stood in the way, as they came forth from Pharaoh:
Då dei kom ut att frå Farao, møtte dei Moses og Aron, som stod og venta på deim.
21 And they said to them, The LORD look upon you, and judge; because ye have made us odious in the eyes of Pharaoh, and in the eyes of his servants, to put a sword in their hands to slay us.
Då sagde dei med deim: «Herren setje augo på dykk, og late dykk få like for di de hev gjort Farao og mennerne hans hatige på oss, og gjeve deim sverdet i handi til å drepa oss med!»
22 And Moses returned to the LORD, and said, Lord, why hast thou so oppressed this people? why is it that thou hast sent me?
Og Moses vende seg atter til Herren og sagde: «Herre, kvi fer du so ille med dette folket? Kvi hev du då sendt meg?
23 For since I came to Pharaoh to speak in thy name, he hath done evil to this people; neither hast thou delivered thy people at all.
For alt ifrå den stund eg gjekk fram for Farao og tala i ditt namn, hev han ikkje gjort anna enn vondt mot dette folket, og du hev ikkje hjelpt folket ditt ein grand.»
