Deuteronomy 1
1 These are the words which Moses spoke to all Israel on the east side of Jordan in the wilderness, in the plain opposite Zuph, between Paran, and Tophel, and Laban, and Hazeroth, and Dizahab.
Dette er dei ordi Moses tala til heile Israel i øydemarki austanfor Jordan, på Moarne midt for Suf, millom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Dizahab -
2 ( There are eleven days’ journey from Horeb by the way of mount Seir to Kadeshbarnea.)
elleve dagsleider frå Horeb etter den vegen som ber burt imot Se’irfjelli, til Kades-Barnea.
3 And it came to pass in the fortieth year, in the eleventh month, on the first day of the month, that Moses spoke to the children of Israel, according to all that the LORD had given him in commandment to them;
Det var i det fyrtiande året, fyrste dagen i den ellevte månaden, han tala til Israels-sønerne og bar fram bodi frå Herren.
4 After he had slain Sihon the king of the Amorites, who dwelt in Heshbon, and Og the king of Bashan, who dwelt at Astaroth in Edrei:
Då hadde han vunne yver Sihon, amoritarkongen, som budde i Hesbon, og attmed Edre’i yver Og, Basan-kongen, som budde i Astarot.
5 On the east side of Jordan, in the land of Moab, began Moses to declare this law, saying,
Austanfor Jordan, i Moablandet, var det Moses tok til med å lesa upp desse loverne. Han sagde:
6 The LORD our God spoke to us in Horeb, saying, Ye have dwelt long enough in this mount:
Herren vår Gud, tala soleis til oss ved Horeb: «Lenge nok hev de halde dykk innmed dette fjellet.
7 Turn, and take your journey, and go to the mount of the Amorites, and to all the places near to it, in the plain, on the hills, and in the vale, and in the south, and by the sea side, to the land of the Canaanites, and to Lebanon, to the great river, the river Euphrates.
Tak no ut og legg vegen til Amoritarfjelli og alle dei folki som bur der attmed, på Moarne og i fjellbygderne, på sletta og i Sudlandet og på havstrandi, i heile Kana’ans-landet og på Libanon, alt burt til Storelvi, Eufratelvi.
8 Behold, I have set the land before you: go in and possess the land which the LORD swore to your fathers, Abraham, Isaac, and Jacob, to give to them and to their seed after them.
Sjå, eg hev lagt landet ope for dykk. Far av stad og tak det! Det er det landet eg lova federne dykkar, Abraham og Isak og Jakob, at eg vilde gjeva deim og ætti deira.»
9 And I spoke to you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
Den gongen sagde eg til dykk: «Eg kann ikkje greida dykk åleine.
10 The LORD your God hath multiplied you, and, behold, ye are this day as the stars of heaven for multitude.
Herren, dykkar Gud, hev auka dykk, so de no er mange som stjernorne på himmelen;
11 (The LORD God of your fathers make you a thousand times so many more as ye are, and bless you, as he hath promised you!)
og gjev at han, fedreguden, vilde auka dykk endå tusund gonger og velsigna dykk, som han hev lova!
12 How can I alone bear your weight, and your burden, and your strife?
Men korleis kann eg åleine bera alt strevet og møda med dykk og trættorne dykkar?
13 Take for yourselves wise men, and understanding, and known among your tribes, and I will make them rulers over you.
Kom med nokre vise og vituge og velrøynde menner frå kvar ætt, so skal eg setja deim til hovdingar yver dykk!»
14 And ye answered me, and said, The thing which thou hast spoken is good for us to do.
Då svara de meg: «Det er både rett og godt det du tenkjer å gjera.»
15 So I took the heads of your tribes, wise men, and known, and made them heads over you, captains over thousands, and captains over hundreds, and captains over fifties, and captains over tens, and officers among your tribes.
So tok eg ættehovdingarne dykkar, vise og velrøynde menner, og sette til styrarar yver dykk - sume yver tusund, og sume yver hundrad, og sume yver femti, og sume yver ti - og gjorde deim til formenner for ætterne dykkar.
16 And I charged your judges at that time, saying, Hear the causes between your brethren, and judge righteously between every man and his brother, and the stranger that is with him.
Og til domarane dykkar sagde eg: «Høyr på dei sakerne folk hev med kvarandre, og døm rett millom mann og mann, anten dei båe er landsmenner eller den eine er framand.
17 Ye shall not respect persons in judgment; but ye shall hear the small as well as the great; ye shall not be afraid of the face of man; for the judgment is God’s: and the cause that is too hard for you, bring to me, and I will hear it.
Gjer ikkje mannemun i retten! Høyr på den ringaste som på den høgste, og ver ikkje rædde nokon mann! For domen høyrer Gud til. Men dei sakerne som er for vande for dykk, lyt de koma til meg med, so skal eg høyra på deim.»
18 And I commanded you at that time all the things which ye should do.
Og same gongen sagde eg dykk fyre um alt anna de skulde gjera.
19 And when we departed from Horeb, we went through all that great and terrible wilderness, which ye saw by the way of the mountain of the Amorites, as the LORD our God commanded us; and we came to Kadeshbarnea.
So tok me ut frå Horeb, og for gjenom heile den store og øgjelege villmarki som de hev set; me heldt leidi til Amoritarfjelli, soleis som Herren, vår Gud, hadde sagt oss, og kom til Kades-Barnea.
20 And I said to you, Ye have come to the mountain of the Amorites, which the LORD our God doth give to us.
Då sagde eg til dykk: «No er de komne til Amoritarfjelli, som Herren, vår Gud, vil gjeva oss.
21 Behold, the LORD thy God hath set the land before thee: go up and possess it, as the LORD God of thy fathers hath said to thee; fear not, neither be discouraged.
Sjå, han hev lagt dette landet ope for deg! Far upp og tak det, som Herren, din fedregud, hev sagt deg! Du skal ikkje ræddast og ikkje fæla!»
22 And ye came near to me each one of you, and said, We will send men before us, and they shall search us out the land for us, and bring us word again by what way we must go up, and into what cities we shall come.
Då kom de til meg alle saman, og sagde: «Lat oss senda folk fyre, so dei kann gjera seg kjende i landet og gjeva oss greida på kva veg me skal fara og kva byar me kjem til!»
23 And the saying pleased me well: and I took twelve men of you, one of a tribe:
Det tykte eg var rett, og so valde eg ut tolv mann, ein or kvar ætt.
24 And they turned and went up to the mountain, and came to the valley of Eshcol, and searched it out.
Dei tok då av stad, og for upp i fjelli, og kom til Eskoldalen. Dei endefor landet,
25 And they took of the fruit of the land in their hands, and brought it down to us, and brought us word again, and said, It is a good land which the LORD our God doth give us.
og tok noko av frukterne der var og hadde med seg heim til oss, og sagde frå um alt dei hadde set: «Det landet som Herren, vår Gud, vil gjeva oss, er eit godt land, » sagde dei.
26 However ye would not go up, but rebelled against the commandment of the LORD your God:
Men de vilde ikkje fara dit; de sette dykk upp mot Herren, dykkar Gud,
27 And ye murmured in your tents, and said, Because the LORD hated us, he hath brought us forth from the land of Egypt, to deliver us into the hand of the Amorites, to destroy us.
og sat og mukka i tjeldbuderne dykkar: «Herren hatar oss, » sagde de, «difor førde han oss ut or Egyptarlandet, og no vil han gjeva oss i henderne på amoritarne, so dei skal tyna oss.
28 Where can we go up? our brethren have discouraged our heart, saying, The people are greater and taller than we; the cities are great and walled up to heaven; and moreover we have seen the sons of the Anakims there.
Gud betre oss, for eit land me skal fara upp til! Det var so hjarta kolna i oss då brørne våre kom att og sagde: «Det er folk som er større og sterkare enn me, og svære byar, med murar som rekk radt til himmels: og Anaks-sønerne såg me der og.»»
29 Then I said to you, Dread not, neither be afraid of them.
Då sagde eg til dykk: «De skal ikkje ottast og ikkje vera rædde deim.
30 The LORD your God who goeth before you, he shall fight for you, according to all that he did for you in Egypt before your eyes;
Herren, dykkar Gud, gjeng fyre dykk; han skal strida for dykk, soleis som de såg han gjorde i Egyptarland,
31 And in the wilderness, where thou hast seen how the LORD thy God bore thee, as a man doth bear his son, in all the way that ye went, until ye came into this place.
og i øydemarki, der du veit han bar deg, som ein mann ber barnet sitt, heile vegen de for, til de kom hit.»
32 Yet in this thing ye did not believe the LORD your God,
Men endå vilde de ikkje lita på Herren, dykkar Gud,
33 Who went in the way before you, to search out for you a place to pitch your tents in, in fire by night, to show you by what way ye should go, and in a cloud by day.
han som gjekk fyre dykk på ferdi, og såg etter lægerstad for dykk, um natti i ein eld, so de skulde sjå leidi, og um dagen i ei sky.
34 And the LORD heard the voice of your words, and was angry, and swore, saying,
Då Herren høyrde korleis de ropa og bar dykk, vart han harm, og svor:
35 Surely there shall not one of these men of this evil generation see that good land, which I swore to give to your fathers,
«Ingen av desse mennerne, av denne vonde ætti, skal få sjå det gilde landet eg lova federne deira,
36 Except Caleb the son of Jephunneh; he shall see it, and to him will I give the land that he hath walked upon, and to his children, because he hath wholly followed the LORD.
ingen utan Kaleb, son åt Jefunne; han skal få sjå det; honom og borni hans vil eg gjeva det landet han var i, for di han hev heldt seg so trutt etter meg.»
37 Also the LORD was angry with me for your sakes, saying, Thou also shalt not go in there.
Meg og vart Herren harm på for dykkar skuld, og sagde: «Du skal ikkje heller få koma dit.
38 But Joshua the son of Nun, who standeth before thee, he shall go in there: encourage him: for he shall cause Israel to inherit it.
Josva, son åt Nun, han som gjeng deg til handa, skal koma dit. Honom skal du styrkja! For han er det som skal vinna landet til odel åt Israel.
39 Moreover your little ones, which ye said should be a prey, and your children, which in that day had no knowledge between good and evil, they shall go in there, and to them will I give it, and they shall possess it.
Og borni dykkar, som de spådde skulde koma i fiendehand, småsveinerne, som endå ikkje kann skilja godt ifrå vondt, dei skal koma dit; deim vil eg gjeva landet, og dei skal få eiga det.
40 But as for you, turn, and take your journey into the wilderness by the way of the Red sea.
Men de lyt venda, og taka ut i øydemarki etter den vegen, som ber til Raudehavet.»
41 Then ye answered and said to me, We have sinned against the LORD, we will go up and fight, according to all that the LORD our God commanded us. And when ye had girded on every man his weapons of war, ye were ready to go up to the hill.
Då sagde de til meg: «Me hev synda mot Herren! Men no vil me fara upp og strida, og gjera alt som Herren, vår Gud, hev sagt.» So batt de kring dykk sverdi kvar og ein; de tenkte det var ingen vande å fara upp i fjelli.
42 And the LORD said to me, Say to them, Go not up, neither fight; for I am not among you; lest ye be smitten before your enemies.
Men Herren sagde til meg: «Seg med deim at dei ikkje skal fara dit, og ikkje gjeva seg i strid; for eg er ikkje med deim, og dei kjem til å rjuka for fienden.»
43 So I spoke to you; and ye would not hear, but rebelled against the commandment of the LORD, and went presumptuously up to the hill.
So tala eg til dykk, men de vilde ikkje høyra; de lydde ikkje Herren og for i ovmod og uvyrdskap upp i fjelli.
44 And the Amorites, who dwelt on that mountain, came out against you, and chased you, as bees do, and destroyed you in Seir, even to Hormah.
Og amoritarne som budde på dei fjelli, tok ut imot dykk og sette etter dykk so kvast som ein biesvarm, og dei jaga dykk ifrå einannan burtyver Se’irfjelli, radt til Horma.
45 And ye returned and wept before the LORD; but the LORD would not hearken to your voice, nor give ear to you.
Då kom de attende, og klaga dykk for Herren; men Herren høyrde ikkje på dykk, og lydde ikkje på klagorne dykkar,
46 So ye abode in Kadesh many days, according to the days that ye abode there.
og de laut vera i Kades heile den lange tidi de veit.
