1 Thessalonians 2
1 For yourselves, brethren, know our entrance to you, that it was not in vain:
Kjære søsken, dere kjenner selv til at besøket vårt hos dere ikke ble uten resultater.
2 But even after we had suffered before, and were shamefully treated, as ye know, at Philippi, we were bold in our God to speak to you the gospel of God with much contention.
Vi hadde, som dere vet, blitt mishandlet og forulempet i Filippi like før vi kom til dere. Gud ga oss mot til å fortelle det glade budskapet om Jesus for dere, til tross for tøff motstand.
3 For our exhortation was not from deceit, nor from uncleanness, nor in guile:
Det beviser vel mer enn ord at budskapet vårt ikke er falskt, og at vi ikke har uverdige motiv eller noen bedragerske hensikter.
4 But as we were allowed by God to be put in trust with the gospel, even so we speak; not as pleasing men, but God, who trieth our hearts.
Nei, Gud har testet oss og funnet oss verdige til å holde fram det glade budskapet. Derfor taler vi som vi gjør. Vi forandrer ikke budskapet for å tilfredsstille menneskene. Den vi vil tilfredsstille, er Gud, som kjenner våre ekte motiv.
5 For neither at any time used we flattering words, as ye know, nor a cloke of covetousness; God is witness:
Vi har aldri forsøkt å vinne dere ved smiger, det vet dere, og har heller aldri forsøkt å utnytte dere. Det kan Gud bekrefte.
6 Nor from men sought we glory, neither from you, nor yet from others, when we might have been burdensome, as the apostles of Christ.
Vi har ikke strevet etter å bli æret av dere eller noen andre.
7 But we were gentle among you, even as a nurse cherisheth her children:
Som utsendinger for Kristus kunne vi kreve en viss respekt. Nei, i stedet behandlet vi dere med den kjærlighet en mor viser når hun steller barna sine.
8 So being affectionately desirous of you, we were willing to have imparted to you, not the gospel of God only, but also our own souls, because ye were dear to us.
Vi elsker dere så høyt at vi ikke bare ga dere det glade budskapet fra Gud, men også var villige til å risikere livet for dere. Vi hjalp dere på alle måter.
9 For ye remember, brethren, our labour and toil: for labouring night and day, because we would not be chargeable to any of you, we preached to you the gospel of God.
Dere kan sikkert huske, kjære søsken, hvordan vi kjempet og slet da vi var hos dere. Dag og natt arbeidet vi, slik at dere ikke skulle behøve å forsørge oss mens vi fortalte Guds glade budskap for dere.
10 Ye are witnesses, and God also, how devoutly and justly and unblameably we behaved ourselves among you that believe:
Både dere og Gud kan vitne om at vi fulgte hans vilje da vi var hos dere troende. Vi handlet ikke galt mot noen, og det finnes ikke noe å anklage oss for.
11 As ye know how we exhorted and encouraged and charged each one of you, as a father doth his children,
Dere vet også at vi ga råd og oppmuntret hver og en av dere personlig, som en far som snakker med sine barn. Vi bønnfalt dere om å leve slik at livet deres ærer Gud som har innbudt dere til å tilhøre hans folk og dele hans herlighet.
12 That ye would walk worthy of God, who hath called you into his kingdom and glory.
13 For this cause also we thank God without ceasing, because, when ye received the word of God which ye heard from us, ye received it not as the word of men, but as it is in truth, the word of God, which effectually worketh also in you that believe.
Derfor takker vi ofte Gud for at dere ikke bare tok imot budskapet som om det var noe fra oss selv, men som et budskap fra Gud. Det er virkelig et budskap fra Gud, og det fortsetter å påvirke alle som tror.
14 For ye, brethren, became followers of the churches of God which in Judaea are in Christ Jesus: for ye also have suffered like things from your own countrymen, even as they have from the Jews:
Kjære søsken, dere har fått lide på samme måten som Guds menigheter i Judea, som lever i fellesskap med Jesus Kristus. Dere har blitt forfulgt av egne landsmenn på samme måten som de i Judea har blitt plaget av sine landsmenn, som er jødene.
15 Who both killed the Lord Jesus, and their own prophets, and have persecuted us; and they please not God, and are contrary to all men:
Noen av jødene drepte Herren Jesus, akkurat som forfedrene deres drepte profetene som bar fram Guds budskap. Andre av jødene forfølger også oss. De spør ikke etter Guds vilje, men er fiender av alle.
16 Forbidding us to speak to the Gentiles that they may be saved, to fill up their sins always: for the wrath is come upon them to the uttermost.
De forsøker å hindre oss fra å snakke til andre folk for at de kan bli frelst. Nå er imidlertid målet i ferd med å renne over for Gud. De vil en dag bli straffet for syndene sine.
17 But we, brethren, being taken from you for a short time in presence, not in heart, endeavoured the more abundantly to see your face with great desire.
Kjære søsken, vi har nå en tid vært skilt fra dere, selv om dere stadig er i våre tanker. Derfor har vi gjort alt for å treffe dere igjen, etter som vi så sterkt lengter etter dere.
18 Therefore we would have come to you, even I Paul, once and again; but Satan hindered us.
Vi har forsøkt å reise til dere. Jeg, Paulus, har forsøkt mer enn en gang, men Satan har hindret oss.
19 For what is our hope, or joy, or crown of rejoicing? Are not even ye in the presence of our Lord Jesus Christ at his coming?
Dere er vårt håp og vår glede. Den seierskransen kan vi med stolthet vise fram, når vår Herre Jesus kommer igjen.
20 For ye are our glory and joy.
Ja, dere er vår stolthet og vår glede.
