Job 6
1 Then Job answered and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 “Oh, if only my anguish were weighed; if only all my calamity were laid in the balance!
Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!
3 For now it would be heavier than the sand of the seas. That is why my words were reckless.
For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.
4 For the arrows of the Almighty are in me, my spirit drinks up the poison; the terrors of God have arranged themselves in array against me.
For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.
5 Does the wild donkey bray in despair when he has grass? Or does the ox low in hunger when it has fodder?
Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?
6 Can that which has no taste be eaten without salt? Or is there any taste in the white of an egg?
Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
7 I refuse to touch them; they are like disgusting food to me.
Det byr mig imot å røre ved det; det er for mig som utskjemt mat.
8 Oh, that I might have my request; oh, that God would grant me the thing I long for:
Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!
9 that it would please God to crush me once, that he would let loose his hand and cut me off from this life!
Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!
10 May this still be my consolation— even if I exult in pain that does not lessen: that I have not denied the words of the Holy One.
Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.
11 What is my strength, that I should try to wait? What is my end, that I should prolong my life?
Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?
12 Is my strength the strength of stones? Or is my flesh made of bronze?
Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?
13 Is it not true that I have no help in myself, and that wisdom has been driven out of me?
Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?
14 To the person who is about to faint, faithfulness should be shown by his friend; even to him who forsakes the fear of the Almighty.
Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.
15 But my brothers have been as faithful to me as a desert streambed, as channels of water that pass away to nothing,
Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,
16 which are darkened because of ice over them, and because of the snow that hides itself in them.
som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;
17 When they thaw out, they vanish; when it is hot, they melt out of their place.
men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.
18 The caravans that travel by their way turn aside for water; they wander into barren land and then perish.
Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.
19 Caravans from Tema looked there, while companies of Sheba hoped in them.
Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;
20 They were disappointed because they had been confident of finding water. They went there, but they were deceived.
de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.
21 For now you friends are nothing to me; you see my dreadful situation and are afraid.
Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.
22 Did I say to you, 'Give something to me?' Or, 'Offer me a gift from your wealth?'
Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,
23 Or, 'Save me from my adversary's hand?' Or, 'Ransom me from the hand of my oppressors?'
at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?
24 Teach me, and I will hold my peace; make me understand where I have been wrong.
Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!
25 How painful are truthful words! But your arguments, how do they actually rebuke me?
Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?
26 Do you plan to ignore my words, treating the words of a desperate man like the wind?
Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.
27 Indeed, you cast lots for a fatherless child, and haggle over your friend like merchandise.
Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.
28 Now, therefore, please look at me, for surely I would not lie to your face.
Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?
29 Relent, I beg you; let there be no injustice with you; Indeed, relent, for my cause is just.
Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.
30 Is there evil on my tongue? Cannot my mouth detect malicious things?
Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?
