< Job 4 >
1 Then Eliphaz the Temanite answered and said,
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 If anyone tries to speak with you, will you be impatient? But who can stop himself from speaking?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 See, you have instructed many; you have strengthened weak hands.
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Your words have supported him who was falling; you have made feeble knees firm.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But now trouble has come to you, and you are weary; it touches you, and you are troubled.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Is not your fear your confidence, and the integrity of your ways your hope?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Think about this, please: Who has ever perished when innocent? Or when were the upright people ever cut off?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 According to what I have seen, those who plow iniquity and sow trouble reap it.
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 By the breath of God they perish; by the blast of his anger they are consumed.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 The roaring of the lion, the voice of the fierce lion, the teeth of the young lions—they are broken.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 The old lion perishes for lack of victims; the cubs of the lioness are scattered everywhere.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Now a certain matter was secretly brought to me, and my ear received a whisper about it.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 Then came thoughts from visions in the night, when deep sleep falls on people.
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 It was at night when fear and trembling came upon me, and all my bones shook.
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Then a spirit passed before my face, and the hair of my flesh stood up.
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 The spirit stood still, but I could not discern its appearance. A form was before my eyes; there was silence, and I heard a voice that said,
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 “Can a mortal man be more righteous than God? Can a man be more pure than his Maker?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 See, if God puts no trust in his servants; if he accuses his angels of folly,
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 how much more is this true of those who live in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed sooner than a moth?
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Between morning and evening they are destroyed; they perish forever without anyone noticing them.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Are not their tent cords plucked up among them? They die; they die without wisdom.
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.