Job 3
1 After this, Job opened his mouth and cursed the day he was born.
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 He said,
Job tok til ords og sagde:
3 “May the day on which I was born perish, the night that said, 'A boy has been conceived.'
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 May that day be dark; may not God from above call it to mind, neither may the sun shine on it.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 May darkness and the shadow of death claim it for their own. May a cloud live over it; may everything that makes the day black truly terrify it.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 As for that night, may thick darkness seize it. May it not rejoice among the days of the year; may it not come into the number of the months.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 See, may that night be barren; may no joyful voice come into it.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 May they curse that day, those who know how to wake up Leviathan.
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 May the stars of that day's dawn be dark. May that day look for light, but find none; neither may it see the eyelids of the dawn,
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 because it did not shut up the doors of my mother's womb, and because it did not hide trouble from my eyes.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Why did I not die when I came out from the womb? Why did I not give up my spirit when my mother bore me?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Why did her knees welcome me? Why did her breasts receive me so that I should suck?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 For now I would have been lying down quietly. I would have slept and been at rest
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 with kings and counselors of the earth, who built up tombs for themselves that are now in ruins.
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 Or I would have been lying with princes who once had gold, who had filled their houses with silver.
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 Or perhaps I would have been stillborn, like infants that never see the light.
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There the wicked cease from trouble; there the weary are at rest.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 There the prisoners are at ease together; they do not hear the voice of the slave driver.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 Both small and great people are there; the servant is free from his master there.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Why is light given to him who is in misery? Why is life given to the one who is bitter in soul,
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 to one who longs for death without it coming; to one who digs for death more than for hidden treasure?
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 Why is light given to one who rejoices very much and is glad when he finds the grave?
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 Why is light given to a man whose way is hidden, a man whom God has hedged in?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 For my sighing happens instead of eating; my groaning is poured out like water.
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For the thing that I feared has come on me; what I was afraid of has come to me.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 I am not at ease, I am not quiet, and I have no rest; trouble comes instead.”
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
