Hebrews 6
1 So then, let us leave the beginning of the message of Christ and move forward to maturity. Let us not lay again the foundation of repentance from dead works and of faith in God,
La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
2 nor the foundation of teaching about baptisms, laying on of hands, the resurrection of the dead, and eternal judgment. (aiōnios g166)
med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom (aiōnios g166)
3 We will also do this if God permits.
Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
4 For it is impossible for those who were once enlightened, who tasted the heavenly gift, who were sharers of the Holy Spirit,
For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, (aiōn g165)
6 but who then fell away—it is impossible to restore them again to repentance. This is because they crucify the Son of God for themselves again, and publicly shame him.
og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
7 For the land that drinks in the rain that often comes on it, and that gives birth to the plants useful to those for whom the land was worked—this is the land that receives a blessing from God.
For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
8 But if it bears thorns and thistles, it is worthless and is near to a curse. Its end is in burning.
men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
9 But we are convinced about better things concerning you, beloved ones, things that concern salvation, even though we speak like this.
Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
10 For God is not so unjust that he would forget your work and the love that you have shown for his name, because you served the believers and still serve them.
For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
11 We greatly desire that each of you may show the same diligence to the end, in order to make your hope certain.
Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
12 This is so that you will not become lazy, but imitators of those who by faith and patience inherit the promises.
forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13 For when God made his promise to Abraham, he swore by himself, since he could not swear by anyone greater.
For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14 He said, “I will certainly bless you, and I will greatly increase you.”
Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15 In this way, Abraham obtained what was promised after he had patiently waited.
og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16 For people swear by someone greater than themselves. At the end of each of their disputes, an oath serves as confirmation.
For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17 When God decided to show more clearly to the heirs of the promise the unchangeable quality of his purpose, he guaranteed it with an oath.
Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18 He did this so that by two unchangeable things—with which it is impossible for God to lie—we, who have fled for refuge, will have a strong encouragement to hold firmly to the hope set before us.
forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
19 We have this as a secure and reliable anchor for the soul, a hope that enters into the inner place behind the curtain,
det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
